Det er 75 år siden atomvåpen ble brukt i krig. Atombombene USA slapp over Hiroshima og Nagasaki i august 1945 anskueliggjorde at menneskeheten besatt en kraft som kunne medføre dens egen tilintetgjørelse.
I trekvart århundre har «hver mann, kvinne og barn levd under atomvåpnenes Damoklessverd», som president Kennedy sa i FNs generalforsamling i 1961. Disse våpnene, mente han, «må bli avskaffet før de avskaffer oss». Sverdet hang nemlig «i den tynneste tråd, og uhell, misforståelser eller ren galskap» kunne når som helst få det til å falle på oss alle. Slik henger det fortsatt.
For Kennedys generasjon ble atomvåpnenes eksistensielle dilemma den største av alle utfordringer. Vi fikk et vanvittig atomvåpenkappløp og doktriner om massiv gjengjeldelse. Kennedys generasjon forsto samtidig at uendelig opprustning ikke var svaret. Avtaler ble inngått for å redusere faren for misforståelser, sette tak for antall våpen, gi innsyn i hverandres arsenaler, stoppe nye tester og forby forsvarssystemer som undergravet annenslagsevnen. Vi fikk ikkespredningsavtalen, der land som ikke hadde atomvåpen forpliktet seg til ikke å skaffe dem, mens atommaktene forpliktet seg til nedrustning.
Da den kalde krigen gikk mot slutten ble president Reagan og Sovjetunionens Mikhail Gorbatsjov enige om at «en atomkrig kan aldri vinnes og må aldri bli utkjempet». I årene som fulgte fikk vi en massiv nedbygging av stående arsenaler. Atomvåpnene sluttet å være alle sikkerhetspolitiske spørsmåls mor, og de fleste ble opptatt av andre ting.
I sikkerhetspolitiske miljøer verden over øker nå bekymringen for at et nytt våpenkappløp truer under overskriften modernisering. Nå gjelder det ikke lenger å ha flest og størst, men mest mulig «anvendelige» våpen, herunder «små» atomvåpen som kan brukes «målrettet». Samtidig rakner avtaleverket fra den kalde krigen. ABM-avtalen er for lengst historie. I fjor trakk både USA og Russland seg fra avtalen om mellomdistanseraketter i Europa. I mai erklærte USA at de ville ut av Open Skies-traktaten, som i tre tiår har bidratt til innsyn i hverandres militære aktiviteter.
Neste ut kan være «Nye START» om strategiske våpen, som utløper i februar. Om den ryker, er hele avtaleverket mellom de gamle supermaktene borte. Så kan man som USA si at en avtale kun med Russland er utilstrekkelig når Kina vokser frem, eller som Kina, spørre hvorfor et land med noen hundre atomvåpen må inn en avtale mellom makter med tusenvis av stridshoder hver. Den kalde krigens symmetri mellom to supermakter er erstattet av et langt mer brokete bilde.
Kennedy advarte mot at verden kunne få opptil 20 atommakter. Fullt så galt har det ikke gått; medregnet Nord-Korea teller vi i dag ni. Ni er samtidig bekymringsfullt mange. Nå rives også Iran-avtalen i stykker. Og om Iran faktisk blir en atommakt, kan man trygt anta at deres regionale rivaler, som Saudi-Arabia, vil ha sine egne.
Ikke-spredningsregimet har hvilt på et omfattende nettverk av sikkerhetsgarantier. I perioden 1949–1953 inngikk USA en rekke allianser, først Nato, så med Japan, Australia, New Zealand og Sør-Korea. Med unntak av Frankrike og Storbritannia avsto USAs allierte fra å skaffe seg egne atomvåpen.
Slike allianser er komplekse. Tross sin formelle ordlyd, sine militære organisasjoner og deres felles øvelser, virker de bare så lenge både den som er beskyttet og den beskyttelsen er rettet mot tror at de holder når det gjelder. Frankrikes president de Gaulle stilte i sin tid det retoriske spørsmålet; vil USA faktisk ofre New York for å beskytte Hamburg? Så langt har alliansene holdt, men under inntrykket av en uforutsigbar og transaksjonell amerikansk president som ynder å si at han alltid vil sette Amerika først, kommer spørsmålet om troverdigheten i garantiene igjen til overflaten. Ikke minst i Japan og i Sør-Korea, der man jo ikke bare ser mot Kina, men også mot Nord-Koreas atomarsenal, men også stadig oftere i Europa.
Det finnes dessverre ingen enkle svar på dilemmaet. Universell tilslutning til FN-traktaten som forbyr atomvåpen bør være et langsiktig mål, for om man en dag oppfyller visjonen om et atomvåpenfri verden, må man ha troverdige, forpliktende og verifiserbare regimer som bolverk mot at noen prøver seg på nytt. Derimot løser ikke traktaten problemet med hvordan man faktisk kommer til null, all den tid ikke atommaktene og deres allierte ikke slutter seg til den. Reell nedrustning krever prosesser som atommaktene selv tar del i.
En start hadde vært om atommaktene hadde erklært sin tilslutning til Gorbatsjov og Reagans devise om atomkrigens umulighet, avstått fra utvikling av systemer som senker atomterskelen, bygget ned atomvåpnenes rolle i egne sikkerhetsstrategier, erklært at atomvåpen aldri vil bli brukt mot ikke-atomvåpenstater og slått ring om de avtalene som fortsatt eksisterer. Det nedrustningsdiplomatiet vi nå trenger, er det som makter å bygge bro mellom dagens dystre virkelighet og det livsviktige budskapet om «aldri mer» fra de som overlevde etter Hiroshima og Nagasaki.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.