Vårt debattinnlegg «EU truer bunaden» i fagbladet Tekstilforum har skapt bølger. To spørsmål er stilt i Stortinget, en rekke artikler og kommentarer har omtalt saken, ofte uten at vi nevnes, som i Kjetil Wiedswangs kommentar «Bunad à la Boris» i DN 5. november. Vi er glad for at innlegget vekket debatt, men vi er ikke enig med mange av dem som heier på oss, og heller ikke kritikerne. Vi har ikke hevdet at «EU alltid tar feil», snarere er vi glade for at EU utvikler politikk på miljø og endelig prioriterer tekstiler.
At «bunaden ikke er truet», slik klima- og miljøminister Espen Barth Eide hevder, og Wiedswang likeså, er også feil.
Begge skriver i hovedsak at EU har gode intensjoner (og det har vi ikke tvilt på). Problemet vi diskuterer er ikke intensjonene, men virkemiddelet, Product Environmental Footprint (PEF).
Det er mulig å mene godt og være på feil spor, særlig på et felt der politikere, byråkrater og journalister mangler kunnskap. Innenfor tekstil er feilinformasjonen massiv og de globale storaktørene få og velorganiserte, der «sannhetene» ofte har svært tvilsomt opphav.
Hvor stor andel av tekstilindustriens fiberbruk stammer fra fossile kilder? Changing Markets Foundation har sett på det og finner at så mye som 90 prosent av kolleksjonene til store aktører inneholder fossilbaserte fibre. Nike og Inditex (som eier Zara) bruker alene opp mot 38 millioner liter olje i året til klesproduksjon.
Siden år 2000 har prisen på syntetiske fibre gått ned og bruken har eksplodert. Frem mot 2014 ble fiberproduksjonen doblet, samtidig som naturfiberproduksjonen sto stille.
… klær er for billig
Resultatet er at gjennomsnittsforbrukeren i dag kjøper 60 prosent flere klær enn for 15 år siden, og at 69 prosent av fiberproduksjonen er plast. Ull utgjør én prosent.
Vi står overfor en gedigen overproduksjon av dårlige, billige klær som vanskeliggjør alt fra handel med brukte klær til utvikling av økonomisk lønnsomme og bærekraftige forretningsmodeller – fordi klær er for billig.
Et eksempel på resultatet av den grønnvaskingen som har skjedd gjennom HIGG MSI, som Wiedswang peker på som grunnlaget for PEF, er at uniformene som de frivillige har fått utdelt på klimatoppmøtet Cop26 er laget i hovedsak av fossile fibre med grønt stempel. Om de to fibrene som scorer aller dårligst i HIGG MSI, skriver Kassatly og Baumann-Pauley i en rapport: «Den internasjonale kommisjonen hevder at den globale årlige silkeproduksjonen falt fra 202.000 tonn i 2015 til 91.800 tonn i 2020. Mens den peruanske alpakkaeksporten var en topp med en omsetning på 219 millioner dollar i 2018, sank den til bare 120 millioner dollar i 2020.»
De syntetiske fibrene har fortsatt sin økning. Koblingen av ekstrem lav pris og «grønt» er en markedsvinner.
Bunaden og annen småskala produksjon i Europa har lenge vært truet. Under en konferanse forrige uke var utflaggingen av tekstilindustrien til lavkostland et tema, også ønsket om å re-industrialisere i Norge. Dessverre handler dette om resirkuleringsindustri og ikke god utnyttelse av lokale, fornybare fibre, som ull, lin, skog, hamp eller nesle.
At vi i det hele tatt har en tekstilindustri i Norge, kan vi takke bunaden og glade strikkere for, men det har vært et problem å opprettholde produksjon og nødvendige håndverksfag.
Om nå EU gjennom PEF skal fortelle oss at de fibrene vi bruker i bunaden og i strikkegarn ikke er bærekraftige, hva da? Når levetid (og dermed kvalitet) skal måles, brukes materialstyrken, og da vil syntetiske fibre vinne, igjen. Som professor Kalle Moene sa under et Oslomet-webinar nylig: Disse indeksene teller kun det vi kan telle, ikke det som faktisk teller.
Og da er problemet at den nye merkeordningen vil skape mer forvirring enn noe annet. Intuitivt tenker vi at bunader har utrolig lang levetid og er bærekraftige nettopp derfor, men en Martindale-test vil gi et annet svar: Den burde være laget av polyester.
Problemet med PEF er ikke intensjonen, men at det er overlatt til den globale storindustrien selv å utvikle systemet, de samme som kontrollerer HIGG MSI og dermed har passende tall å mate inn. The Policy Hub, som er fremst blant fossil-pusherne, har lagt forskning og sunn fornuft til side for å komme opp med et system som favoriserer det som er lettest å tjene penger på: fossil «fast fashion».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.