«Order! Ooorder!!» lyder det myndig fra det britiske underhusets fargerike speaker John Bercow når brexit-debattene drar seg skikkelig til. Han har et poeng. En dose «order» hadde vært ønskelig nå. En gang symboliserte Westminster demokratiets høyborg i Europa, når det så som mørkest ut for kontinentet for øvrig. Takke meg til, tenker jeg i mitt stille sinn nå, med en lite spektakulær hverdagsdebatt i Stortinget fremfor det spetakkelet «Underhuset minutt for minutt» vært de siste ukene.

Brexit-tilhengerne lovet det britiske folk å «take back control». Mye kontroll synes de dog ikke å ha hatt. Både veien inn i brexit og håndteringen etterpå har vært en studie i kollektiv uansvarlighet. Først David Camerons regjering, som søkte å løse et internt problem i det konservative partiet med en folkeavstemning han må ha vært sikker på å vinne. Når han så tapte, kom spørsmålet; hva stemte man egentlig for, når man stemte mot fortsatt medlemskap EU? «Leave»-velgerne rommet jo alt fra dem som faktisk ønsker en hard brexit til de som ønsker en omfattende avtale med det indre marked. Det var uendelig mange måter å tolke utfallet på, utover det opplagte, ut av EU. Deretter kom Theresa May, som tross iherdig arbeidsinnsats og gode intensjoner ikke lyktes i å bruke de 997 dagene som har gått siden folkeavstemningen til å samle landet om en felles strategi.

Jeg har fulgt brexit-prosessen nært de siste årene. Som FN-utsending til Kypros jobbet jeg tett og godt med den britiske regjeringen så vel som med Europakommisjonen. Senere, som medlem av blant annet EØS/Efta-delegasjonen i Stortinget, har forholdet mellom brexit, EU og EØS-landene stått høyt på dagsordenen. Lenge trodde jeg at mer kunnskap ville gi større klarhet; det kan da virkelig ikke være fullt så kaotisk som det ser ut? Så feil kan man ta. For jo, det er faktisk fullstendig kaotisk. Ikke bare har det manglet en klar plan. Det manglet også konsensus om hvilke mål en eventuell plan skulle søke å oppnå.

På den annen side har EU fremstått som mer samlet enn på lenge. Valget av Michel Barnier som sjefforhandler var en genistrek; den erfarne franske diplomaten og politikeren har satt seg i respekt i alle leire, også i London. Han utviklet gode felles posisjoner som EUs 27 andre medlemsland stilte seg solidarisk bak. Det EU-landet som vil bli mest direkte berørt, Republikken Irland, har fått full støtte, noe som har gjort et sterkt inntrykk både på irer og mange andre mindre land i EU. Hvis noen i London hadde håpet på at man kunne splitte EU-landene i denne saken, tok de grundig feil.

Sjefforhandler Barnier har tålmodig og pedagogisk forklart de britene som ville høre, at valget er opp til dem: vil de være fullverdige medlemmer av det indre markedet, som EØS-landene er, da følger de fire friheter på kjøpet. Vil de ha et sett av bilaterale avtaler som Sveits? Det kunne man snakke om. Vil de heller ha en tollunion, som Tyrkia, eller frihandelsavtale, som Canada? Eller vil de faktisk gå ut uten avtale, uten overgangsregler, og falle tilbake på WTO? Opp til britene!

Poenget er at rettigheter og plikter måtte avveies mot hverandre. «Man kan ikke få Norges rettigheter med Canadas forpliktelser», som Barnier sier. Problemet har vært at ledende britiske politikere aldri viste vilje i å gå skikkelig inn i denne logikken. I stedet har de utbasunert en rekke krav, forventninger og røde linjer som rett og slett ikke kunne innfris samtidig. Disse har vært mer innrettet mot å overtale de alle hardeste «brexiteers» enn på å lykkes i Brussel. May ser ut til å ha trodd at risikoen for en «No Deal» ville skremme tilstrekkelig mange hjemme, og deretter ville Brussel gi etter. Prisen for denne indrepolitiske fokuseringen var at hun aldri fikk etablert en forhandlingsstrategi som faktisk kunne ha lyktes i Brussel. Summen av røde linjer førte til at intet integrasjonsnivå utover WTO ble umulig.

Opposisjonen har heller ikke har gjort jobben sin. Jeremy Corbyn har vært i utakt med både partiets medlemmer og flertallet av parlamentsmedlemmene i hvordan Labour skulle møte brexit. Helt til i dag har sett dette mer som britisk innenrikspolitikk og en sjanse til å kapre makten, enn han har vist ansvar for en nasjonal sak av høyeste rang.

Voteringene i Underhuset forrige uke endte stort sett med negative flertall mot alt som kunne pekt ut en videre kurs. Mays avtale? Nei takk. Gå ut uten avtale? Også nei. Ny folkeavstemning? Absolutt ikke. Men så, 15 dager før opprinnelig brexit, får May altså mandat til å be EU om utsettelse – dog uten at det er blitt noe tydeligere hva utsettelsen skal brukes til, eller for den saks skyld om EUs 27 medlemsland kan enes om et ja. Utsettelsen blir det vel, men på EUs premisser. Uansett har britiske politikere fra alle leire mislyktes monumentalt både i å samle så vel landet som seg selv.

Men man kan jo alltids håpe at noen tar poenget, neste gang speaker Bercow roper «Order!».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Derfor fremstår det britiske parlamentet som et komplett galehus
Beina på bordet. Buing, skriking og hoing. Og noen røde streker på gulvet. DNs kommentator forklarer hvordan det ble sånn.
03:42
Publisert: