Samme dag som president Donald Trump annonserte at USA ville trekke seg ut av Parisavtalen, ble «United States Climate Alliance» etablert. 22 stater samt Puerto Rico er med; herunder California, New York og Washington. Med over halvparten av USAs brutto nasjonalprodukt i ryggen har disse statene forpliktet seg til å oppfylle sin del av avtalen uansett hva føderale myndigheter gjør.
En annen sammenslutning av ordførere, guvernører og ledere fra næringsliv, akademia og frivillige organisasjoner, «We are still in», har et tilsvarende formål. Og i USA som i andre vestlige land mobiliserer nå unge mennesker i et sterkt engasjement for en mer radikal klimapolitikk.
Jeg tror man gjør lurt i å følge debatten hos demokratene nå. Ideen om en Green New Deal har fått vind i seilene. Med det politiske stjerneskuddet Alexandria Ocasio-Cortez i spissen har tanken om å gjøre det grønne skiftet til en klima-, nærings- og velferdspolitisk storsatsing for en kommende demokratisk administrasjon slått rot. Minst like viktig som «AOC»s ledende rolle er det at mange av demokratene som har meldt seg på i konkurransen om å utfordre Trump i 2020, har støttet ideen, inkludert Kamala Harris, Elizabeth Warren, Cory Booker, Kirsten Gillibrand, Jeff Merkley og Bernie Sanders.
Green New Deal spiller på Franklin Delano Roosevelts New Deal fra depresjonen på 30-tallet, en storstilt satsing på å gjenreise USAs økonomi og industri gjennom omfattende statlige tiltak, reform av banksektoren og utbygging av velferdsordninger. I sin moderne, grønne utgave er tanken at man skal bruke behovet for omstilling til et lavutslippssamfunn som en motor for forandring i USA, samtidig som man bygger ut landets offentlige infrastruktur og tar opp kampen mot de ekstreme sosiale og økonomiske forskjellene.
Mens Trump lovet å gjøre Amerika «great again» og spilte på nostalgi og fremmedfrykt, må demokratene tilby en positiv fortelling som peker fremover mot mål flest mulig amerikanere kan dele. Historisk sett er det jo når demokratene har lykkes i å tegne et slikt bilde det har gått dem vel i valg. Selv i dagens Amerika er det neppe tilstrekkelig kun ikke å være Trump.
En første, konkret resolusjon om en Green New Deal ble lagt frem av Ocasio-Cortez og et antall demokratiske representanter i februar. Den ble nedstemt i Senatet, der det republikanske flertallet fremprovoserte en tidlig avstemning, uten debatt, nettopp for å åpne en front mot konseptet som et skrekkeksempel på hvor «sosialistisk» og «markedsfiendtlig» det demokratiske partiet er blitt.
Selv med et vennligsinnet blikk må denne første foreslåtte resolusjonen nok sies å være noe utopisk i formen, der den så for seg at man nærmest skulle oppnå et fossilfritt samfunn i 2030, gjøre utdannelse tilgjengelig for alle, reformere bankvesenet og rette opp en rekke skjevheter og urettferdigheter i samfunnet i løpet av ti år. USAs politiske ledere har neppe et virkemiddelapparat på plass for å få alt dette til å skje så raskt. Og selv om de er positive til grunntanken i forslaget om en Green New Deal, så har ledende stemmer i amerikansk fagbevegelse ytret seg kritisk til det de opplever som manglende svar på hva man gjør med alle de som i dag jobber i de sektorene som vil måtte erstattes med nye på så kort tid. Overgangen til et klimavennlig samfunn vil ikke kunne skje uten arbeidsfolk på laget. Der, som i Europa, blir avgjørende at man klarer å fylle begrepet «rettferdig omstilling» med konkret innhold viktig fremover.
Det er langt fra noen selvfølge at president Trump taper valget i 2020. Men det kan skje. Selv om presidentens grep om kjernevelgerne forblir sterkt, er det flere trekk ved den demografiske utviklingen i USA som kan komme demokratene til gode. Men for å lykkes må de samle seg om en sterk kandidat med et tydelig program, som har evnen til å begeistre mange nok, og som evner å fange tidsånden bedre enn Hillary Clinton gjorde. Jeg tror denne kandidaten vil ha en eller annen form for Green New Deal på agendaen.
Klimakrisen bidrar til å skape en kriseforståelse hos demokratene som rettferdiggjør store og raske politiske grep, og en mer aktiv rolle for staten. Det forrige århundret har vist oss at når USA først satser skikkelig på noe, så blir det ofte noe av også, enten det er å lande på månen, finne opp internett eller å vinne den kalde krigen.
Et slikt program, om det skulle bli realisert, vil bety mye for USA selv. Men det kan også gi oss en situasjon hvor de tre store vekstøkonomiene, USA, EU og Kina, tar felles ledelse i å håndtere vår største felles utfordring gjennom et globalt grønt skifte. Og det hadde jo vært noe.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.