Forrige uke annonserte Aker og Statkraft et partnerskap skapt i himmelen. De to norske industrigigantene vil lage et elektrisk batteri for Europa. Aker skal bygge ut vindkraft i den sørlige Nordsjøen, fjernt fra fugl og uten å ødelegge utsikten til folk, mens Statkraft skal levere strøm fra vann når vinden ikke blåser. Et columbi egg. Bare fantasien setter grensene.

Samtidig har tre ulike norske industrimiljøer startet arbeidet med store fabrikker for elektriske batterier i Norge. De første kan komme Arendal og i Mo i Rana.

Vi ser konturene av titusener grønne arbeidsplasser. Det norske energi eventyret er ikke ved slutten. Det har så vidt begynt.

Men felles for disse visjonære prosjektene er at markedene er i Europa – europeiske forbrukere og europeisk bilindustri. Det er Brussel og ikke Oslo som leder an i dette grønne skiftet og setter reglene for det. Derfor tenker vårt næringsliv europeisk. Desto mer påfallende er det at norsk politikk nærmest er fri for refleksjon om Europa. Regjeringen er fullstendig passiv i forholdet til EU.

Enten spørsmålet er det grønne skiftet, den økonomiske gjenoppbyggingen etter korona, hvordan redde demokratiet, hvordan kontrollere big-tech eller geopolitikk i en verden dominert av Kina og USA, finnes det bare ett norsk svar: Europa.

EUs klimalov for 2050 blir rammeverket for norsk næringsliv og politikk årene som kommer. Med den såkalte taksonomien hvor alle økonomiske aktiviteter vurderes ut fra om de fremmer eller hindrer at Europa blir klimanøytralt i 2050, er det ingen steder å gjemme seg for sinkene. Til gjengjeld blir det mye å tjene for dem som leder det grønne skiftet. Lettere finansiering, flere jobber, større fortjeneste.

EU har opprettet seks store europeiske grønne industriprogrammer, blant annet for å kunne konkurrere bedre med Kina og USA. Norge er bare med i ett av dem. Hvorfor holder vi avstand i stedet for å gi Europa en stor klem? Suksess for norsk næringsliv er avhengig av at vi er del av europeiske og globale verdikjeder.

Regjeringen sier på autopilot at Norge ikke er bundet av EUs klimalov. Men gjennom det indre markedet kommer alt til også å gjelde oss. Det blir tydeligere og tydeligere at det er EU som vil forandre verden, ikke FN. Miljøendringer skapes i den politiske økonomien, ikke ved å flytte kommaer på klimakonferanser.

Norge har mye å bidra med som EU er interessert i. Havvind, hydrogen, vannkraft, karbonfangst, batterier. Vi er et foregangsland for elektriske biler og ferger. Vi kan bli det for elektriske fly. Regjeringen er preget av frykt for at norsk olje og gass skal tape ytterligere i verdi. Hvorfor melder vi ikke i stedet interesse for entusiastisk samarbeid om EUs klimalov, plan for sirkulærøkonomi og «Green Deal»?

Da president for Europakommisjonen Ursula van der Leyen snakket på Verdens Økonomiske Forum for ti dager siden vektla hun i tillegg til miljø, kampen for å redde demokratiet. Det demokratiske forfallet i USA, gjør Europa til demokratiets globale ankerfeste.

EU vil gjennomføre lovgiving som regulerer internett. De store teknologiselskapene vil bli ansvarlige for å stoppe hatpropaganda og for å sikre sannhet. De vil bli pålagt full åpenhet om algoritmene som styrer hva vi leser og hva vi ser. internett vil få et moralsk kompass. Det kan ikke lenger være lov å hevde at Hillary Clinton er pedofil og drikker barns blod.

Samtidig arbeider EU med konkurranselovgivning som vil stoppe misbruk av markedsmakt hos teknologigigantene. EU vil hindre monopol og regulere markedene, slik USA regulerte Rockefeller og Carnegie, olje og stål, for drøyt hundre år siden. Google kan ikke bruke sitt søkesystem til å lede oss til hoteller eller bedrifter der Google har eierinteresser.

I EU er kampen for demokratiet og regulering av internett satt øverst på dagsordenen. I Norge har vi gjemt det bort hos en usynlig digitalisering- og distriktsminister. Hvorfor deltar ikke Norge med tyngde i den europeiske digitale debatten? Alene er vi sjanseløse hvis vi prøver å regulere internett eller tvinge de store selskapene til å betale skatt. Hvor er Norges stemme?

I 2050 vil Kina være verdens suverent største økonomi. USA, India og Indonesia er forventet å innta de neste plassene. Bare Tyskland vil representere Europa blant de ti største økonomiene i verden. Dette skaper en ny geopolitisk situasjon. USA og Kina er supermaktene. Alene har Norge lite å stille opp med i forholdet til både Kina og USA. Bare et samlet Europa kan være den tredje økonomiske og politiske pol.

Norge trenger EU mye mer enn EU trenger Norge. Hvorfor lar vi den ene sjansen etter den andre passere til å opprette et kjærlighetsforhold. Kunne ikke Europas rikeste land, Norge, bidratt til de europeiske redningspakkene som er helt avgjørende for å bringe kontinentet ut av fattigdom og arbeidsløshet etter covid-19? Hvorfor sier vi nei til det europeiske Fredskorpset eller til felles prosjekter som kobler sammen Europa innen digitalisering, energi og transport?

Vi blir ikke gift med EU med det første, men tida for et avstandsforhold er over.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.