Vi lever i krisepakkenes epoke. I alle land går debatten om hvordan man skal løfte seg ut igjen av den akutte krisen. Og siden vi skal åpne opp igjen til hverandres økonomier; gir det liten mening om hvert enkelt land skulle ta disse beslutningene hver for seg.

I EU arbeides det på spreng for å forene krisepakkene med økt innsats for Europas «Green Deal». Som EUs visepresident Frans Timmermans sier, må de store pengene nå brukes til å stimulere et konkurransedyktig, inkluderende og klimanøytralt Europa for det 21. århundre, fremfor å gjenoppbygge det 20. århundres økonomi. Vi her hjemme må forstå hva det betyr for oss, i det vi avveier ulike forslag til hjemlige krisepakker. De valgene våre naboer nå tar, vil ha direkte konsekvenser for etterspørselen etter det vi produserer.

Jo mer EU lykkes med sin Green Deal, jo raskere vil Europas etterspørsel etter fossil energi synke, samtidig som etterspørselen etter varer og tjenester med lavt karbonavtrykk vil øke. Det samme vil etterspørselen etter de teknologiene som bidrar til å nå målet om økt bærekraft og et karbonnøytralt samfunn.

Jeg tror faktisk at EU vil lykkes. Krisen har ført til en helt annen vilje til å føre en mer aktiv, retningsgivende næringspolitikk. Visjonen om et karbonnøytralt Europa innen 2050 er også en industripolitisk visjon; det dreier seg om å ta en nøkkelrolle innen nye teknologier som blir stadig viktigere for å dempe virkningene av klimakrisen. Det handler om skape en mer bærekraftig form for vekst, som er både mer fornybar, mer sirkulær, og mer digital. Geopolitisk spenning øker behovet for å redusere avhengigheten av kritiske innsatsfaktorer. Forrige ukes store tysk-franske initiativ om et felles løft for Europa står sentralt her.

I Norge må vi kjenne vår besøkelsestid. Og vi bør gjøre det i partnerskap med nordiske naboer.

Våre nordiske naboland er blant Europas mest ambisiøse. Finland skal bli karbonnøytrale i 2035, Sverige i 2045, og i Danmark har et nesten samlet Folketing vedtatt verdens mest ambisiøse klimalov, med et krav om 70 prosent utslippskutt innen 2030. For å realisere dette, har staten inngått et omfattende, innovasjonsfremmende klimapartnerskap med dansk industri. Og i stadig større grad ser nordiske land nå til hverandre for å gi en felles retning på disse ambisjonene.

I Norden har vi erfaring med felles teknologiutvikling. Den globale standarden for mobiltelefoni, GSM, vokste rett ut av Nordic Mobile Telephone (NMT)-samarbeidet. Datidens fremste nordiske teknologiselskaper samarbeidet tett med nordiske telemyndigheter for å muliggjøre ny, grenseoverskridende teknologi. Samarbeidet om kraftutveksling er et annet eksempel. Effektiv kraftutveksling er en forutsetning for at en region skal komme seg ut av fossilalderen, og så vel EU som andre ser nå til den nordiske erfaringen. Sammen utgjør vi noen av verdens mest omstillingsvennlige samfunn: vi scorer ikke bare høyest på likestilling, små forskjeller og inkludering, men vi er også høyt oppe på rankinger om konkurranseevne; nettopp fordi vi alle aksepterer at verden endrer seg. Gjentatte ganger har vi vist at i stedet for å fornekte strukturomvandlinger og låse oss inne i gamle industrier, har vi brukt velferdsstatene våre til å sikre folk selv når jobben endres, gjennom kompetanseheving, arbeidsmarkedstilpasning og gode sosiale ordninger. Vi har dertil høy tillit på tvers av grensene i Norden.

Mulighetene er legio. Norge går foran i karbonfangst, og hvis finske Fortum blir en del av løsningen for Klemetsrud-anlegget, kan teknologien raskt spre seg til avfallshåndtering over hele Norden. Økt fangst vil også gi økt volum og derfor bedre økonomi i Northern Lights-lageret i Nordsjøen. Både i Sverige og Norge jobbes det med å utvikle tilnærmet utslippsfri prosessindustri; både Alcoa og Hydro jobber med dette i Norge mens SKAB ligger langt fremme i Sverige. Slikt kan gjøre oss til vinnere i et marked som i større og større grad vil etterspørre lavest mulig karbonfotavtrykk i produksjonen. Dette igjen kan skape etterspørsel etter hydrogen, både i transport og industri. Skogbruket i Sverige, Finland og Norge kan samarbeide om gode løsninger innen en voksende bioøkonomi. Etterspørselen etter batterier er ventet å øke med flere tusen prosent i løpet av noen tiår, når det meste skal elektrifiseres. Her har EU bestemt seg for å satse stort gjennom en egen batteriteknologi-akselerator: vi kan ikke forbli avhengige av Kina og USA på et så fremtidsrettet felt. Norden egner seg faktisk svært godt for battericelleproduksjon, vi har nærhet til de store markedene, relevant industri, og rikelig med ren og rimelig strøm. Spennende initiativer er akkurat på gang både i Norge, Sverige og Finland, hva med å gjøre dette til en nordisk «brand»? Og når havvindmøllene vil komme for fullt, kan norsk offshoreteknologi og dansk vindmøllekompetanse få til noe i fellesskap?

Den vinner, som kommer først til fremtiden. Noen ganger kan det være lurt å skynde seg sammen med dem som står oss nærmest.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.