Da den tyske klima, industri og energiministeren, Robert Habeck, besøkte Norge, var tyske medier fulle av Norge som leverandør av hydrogen, karbonfangst og lagring. Men i Norge startet besøket en debatt for eller mot hydrogen som energibærer. Den debatten er fremmed i Tyskland, på tvers av politiske partier, industri og miljøbevegelse.

For tyskere er hydrogen veien til klimanøytralitet og grønn konkurransekraft for tysk industri.

Beskjeden fra Habeck var da også klar; norsk hydrogen er ønsket, men toget går og andre kan levere. Likevel, oppmerksomheten pakken med hydrogennyheter fra Norge har fått i Tyskland, er overveldende.

Equinor og tyske RWE undertegnet en avtale om gasskraftverk som skal over på hydrogen, produksjon av hydrogen i Norge, eksport i rør til Tyskland og felles utbygging av havvindparker. Statkraft og tyske HH2E la frem sine avtaler med norske Nel om kjøp av elektrolysører til hydrogenfabrikker i flere europeiske land. Samtidig varslet den norske og tyske regjeringen at det vil tas stilling til en hydrogenforbindelse mellom Norge og Tyskland i etterkant av en felles mulighetsstudie som legges frem i mai.

I Norge handler det meste om strøm, og mindre om hydrogen som energibærer. Men der europeisk industri går på gass, handler fremtiden om hydrogen. Såkalt blått hydrogen produsert av gass med karbonfangst og lagringsteknologi, og etter hvert mer grønt hydrogen, produsert med fornybar energi.

Når nordmenn ser en vindmølle til havs, tenkes det strøm og kabler. Når tyskere ser samme vindmølle, tenkes det i tillegg hydrogen og rør. Der hydrogen produseres når det blåser mye og er overproduksjon av vindkraft. I tillegg er transport av molekyler i rør mer effektivt enn elektroner i kabler.

Å gjøre som i Norge – elektrifisere industrien – er ikke gjennomførbart for hele den tyske industrikolossen. Hydrogen uten CO2-avtrykk skal derfor gradvis ta over for gassen. For å nå tyske og europeiske klimamål, og å sikre industriens konkurransekraft i et fremvoksende marked for grønne produkter.

Med utgangspunkt i EUs IPCEI (Important Project of Common European Interest) skal mer enn 4500 km med hydrogenrør bygges i Europa innen 2030, hvorav 1800 km nasjonal hydrogeninfrastruktur i Tyskland. Tyske gasslagre skal gjøres om til hydrogenlagre, og tyske lng-terminaler etableres i rekordfart. Terminaler som bygges for to formål. På kort sikt for mottak av gass til erstatning for russisk rørgass, og etter hvert for hydrogen.

Tyskland har etablert strategiske partnerskap og avtaler med blant andre Canada og Australia for leveranser av hydrogen med skip.

Men Norge ligger mye nærmere. Våre to land har en felles gasshistorie med relevans for produksjon og transport av hydrogen. I tillegg er transport i rør mer effektivt enn frakt på skip. I arbeidet med den tyske regjeringens hydrogenstrategi gis potensialet for norsk hydrogen derfor plass. Tyskland vil etter hvert ha behov for import av hydrogenvolum som representerer mange ganger Norges energiforbruk. Få er bedre posisjonert mot dette tyske og europeiske fremtidsmarkedet, enn Norge.

Den politiske erklæringen om tysk-norsk hydrogensamarbeid som Robert Habeck og olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) undertegnet i Oslo, synliggjør også store utfordringer. Den største er å bygge nye verdikjeder og et fungerende, europeisk hydrogenmarked. Utviklingshorisonten er lang, usikkerheten betydelig og investeringsbehovet i infrastruktur stort. Uten et fungerende storskala hydrogenmarked på plass, vil ikke nødvendige investeringer utløses.

Og deling av risiko i finansieringen av et fremtidig hydrogenrør til Tyskland er ingen enkel øvelse.

I Norge er utgangspunktet gjerne at markedet løser denne type investeringer. I Tyskland er den statlige rollen mer direkte. Samtidig som europeisk industri med hydrogenprosjekter nå trekkes mot investeringsmuligheter i USA og Canada. I kjølvannet av president Bidens «Inflation Reduction Act» (IRA) og grønne skattesubsidier, påvirkes industriens vilje til å ta risiko i Europa inntil Europa kommer med mottiltak.

Enkelte mener at Tyskland og Europa tar grunnleggende feil ved å satse på hydrogen, og at norsk industri er best tjent med å konsentrere seg om gass. Hvordan teknologifronten, det europeiske energimarkedet og geopolitikken ser ut fra 2030, er det ingen som vet med sikkerhet. Men å sette seg utenfor etableringen av et europeisk hydrogenmarked, og dermed satse på at Tyskland og Europa til slutt tar til takke med gass, det er heller ikke risikofritt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.