I år, som alle andre år, er våren tid for jordbruksforhandlinger mellom staten og bøndenes organisasjoner. Det som er nytt i år, er at bondeopprørerne blandet seg inn i forhandlingen. De krevde mer overføringer, men også en klargjøring av bøndenes inntekter.

Bondeopprøret satte blant annet søkelys på det problematiske ved et av de mer tekniske aspektene ved jordbruksforhandlingene, nemlig at når Budsjettnemnda for jordbruket utarbeider grunnlagstallene for jordbruksforhandlingene, opererer de med en samlebetegnelse for «vederlag til eget arbeid og egenkapital».

Jostein Vik
Jostein Vik

Det skilles altså ikke mellom det som bonden tjener på sitt eget arbeid, og det hun tjener på egenkapitalen som er lagt inn i driften.

En annen – kanskje like viktig – utelatelse, er grunnrenten. For bøndene, som både arbeider, investerer kapital og forvalter en naturressurs, er det selvsagt ugunstig at staten opererer med et tall for inntekt som tilslører at det de sitter igjen med, knapt dekker avkastning av arbeidet de legger ned.

Landbruket er imidlertid en politisk næring. Når inntektsutviklingen i landbruket nå skal diskuteres i Stortinget, er det på sin plass å løfte diskusjonen fra det regnskapsmessige til det prinsipielle.

Da er grunnrente særdeles relevant.

Eirik Magnus Fuglestad
Eirik Magnus Fuglestad

I klassisk politisk økonomi var det lenge vanlig å skille mellom tre typer avkastning: lønn, rente og grunnrente. Arbeideren får lønn for sin arbeidsinnsats, kapitaleieren får rente av investert kapital, og grunneierne får grunnrente for naturressursen – i dette tilfelle jord – som brukes i produksjonen. Tidlige politiske økonomer, som Adam Smith, David Ricardo, Karl Marx, og Henry George diskuterte heftig hvordan grunnrenten skulle forstås og fordeles.

I norsk politisk debatt har grunnrenten periodevis vært et tema. Grunnrente ble mye diskutert i forbindelse med etableringen av vannkraftregimet på begynnelsen av 1900-tallet. Igjen ble grunnrenten aktualisert da et nytt regime skulle etableres for olje og gass på 1970-tallet. Grunnrente i primærnæringene ble forsøkt tatt opp av blant annet Ottar Brox på midten av 1980-tallet, men diskusjonen tok aldri helt av.

I det siste har grunnrente blitt debattert i forbindelse med skattlegging av oppdrettsnæringen. I jordbruket har grunnrente blitt svært lite debattert. Kanskje fordi det ikke er noen positiv grunnrente å beskatte?

Slik det er i dag, kommer bøndenes inntekter dels fra prisen på produktene og dels fra overføringer fra staten. Men har staten tenkt over hva den betaler bøndene for?

Har staten tenkt over hva den betaler bøndene for? Er det arbeidet, kapitalen de har investert, eller er det avkastning på naturressursen?

Prinsipielt burde man kunne diskutert hva bøndene får betalt for: Er det arbeidet, kapitalen de har investert, eller er det avkastning på naturressursen de eier og bruker?

I det siste tilfellet blir grunnrenten relevant.

Hva er så grunnrenten i jordbruket? Man kan innvende at når jordbruket gir en svært lav avkastning for nedlagt arbeid og investert kapital selv med 12–14 milliarder kroner i overføringer, gir det ikke mye mening i å diskutere avkastning på grunnrenten. I dag er situasjonen langt på vei slik at de eneste som kan hente litt grunnrente ut av jordbruket, er de jordeierne som leier bort jord til de aktive bøndene.

Jordleieprisen kan ses som et paradoksalt uttrykk for dagens grunnrente i jordbruket. Det ser ut til å være en negativ grunnrente for aktive bønder, mens de eneste som kan høste grunnrente nå, er de som eier jord uten å drive den.

I dagens jordbruk er det altså en premie for å ikke bruke ressursen selv. Det vil igjen si at de som driver jorden, betaler grunnrenten til de som ikke driver.

Det er et tilsvarende bilde når det gjelder vederlag for arbeid. Mange bønder har i forbindelse med bondeopprøret dokumentert at eget vederlag til arbeid er lavere enn minstelønnen for den innleide arbeidskraften i jordbruket. For heltidsbønder – i den grad de finnes – vil de fleste kunne funnet bedre betalt arbeid utenfor jordbruket.

For de bøndene som har en jobb utenfor, ville de kunnet fått beholde en større del av både inntekt og fritid selv, dersom de sluttet i jordbruket – fordi de da ikke ville subsidiere sin egen drift. I tillegg ville de kunne begynne å høste en jordrente av jorden som de kunne leid ut – såfremt ikke alle andre ønsket å gjøre det samme.

Dette kan neppe være en bærekraftig politikk. Når Stortinget får oversendt statens tilbud til bøndene til behandling, bør politikerne tenke seg om.

I det lange løp må det være lønn for arbeid, avkastning på kapital – og på jord som brukes til å produsere mat.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.