Vi løser ikke klimakrisen, og vi når ikke våre ambisiøse målsettinger på energiområdet, ved å bli hengende fast i moraldiskusjoner rundt enkeltsaker, sa energi- og klimaminister Robert Habeck på direktesendt tysk tv fra Davos under World Economic Forum.
Habeck er ikke bare tysk energiminister og visekansler, han leder partiet De grønne. I tillegg er han regjeringens mest populære politiker. De grønne har tidligere kritisert tysk våpeneksport og vært motstandere av overgangsløsninger på energiområdet, som import av LNG-gass og karbonfangst og lagrings teknologi (CCS). I dag presser partiet på for våpenhjelp til Ukraina, og på energiområdet har Habeck flyttet oppmerksomheten fra å «gjøre det rette» til å komme i mål med det grønne skiftet, uten å tømme tysk industri for arbeidsplasser i mellomtiden.
Ny pragmatisme betyr imidlertid ikke at Tyskland vil forlenge levetiden til kull, olje og gass som energidrivere i den tyske økonomien. Tvert imot. Fornybar energi omtales på tvers av det politiske spekteret som «frihetsenergi». Målene er de samme – en tysk økonomi drevet av fornybar energi, tysk industri på grønt hydrogen og tysk klimanøytralitet innen 2045. Utbyggingen av fornybarprosjekter forseres, lisensprosesser komprimeres, og den tyske stat låner penger som aldri før for å finansiere statlige investeringer. «Speed and scale», er Habecks mantra.
For å sikre uavhengighet av russisk gass har Tyskland, med energiminister Habeck, allerede bestilt landets første fire lng-terminaler for import av flytende gass. For tysk miljøbevegelse var lng tidligere synonymt med «ødeleggende fracking teknologi» i USA og naturinngrep i tyske havner. Innen utgangen av året skal den første lng-terminalen i Tyskland – levert av det norske rederiet Höegh – være i produksjon.
Den neste snuoperasjonen som er i emning handler om tysk bruk av karbonfangst og lagring. En teknologi som har møtt massiv motstand i Tyskland. Tysk CCS-historien er knyttet til den tyske kullindustrien som for 15 år siden ville forlenge bruken av kull ved å fange CO2 og lagre den under bakken i Tyskland, blant annet i Schleswig-Holstein hvor Robert Habeck den gang var delstatsminister for klima og energiskifte. Kullindustriens involvering av grunneiere og engstelige innbyggere var elendig. Resultatet var store protester og tysk lovgivning som i realiteten forbyr omfattende CCS bruk i Tyskland. I spissen for den politiske motstanden sto De grønne, og Robert Habeck.
I Norge har CCS en annen historie. Norsk industri er ledende i Europa på CCS-teknologi, og lagring av CO2 på sokkelen i Nordsjøen har foregått i 25 år. Det er liten frykt for lekkasjer fra geologiske lag som har holdt på gass i millioner av år. Ikke bor det folk i Nordsjøen heller. På norsk sokkel er det kapasitet til å lagre mer enn 50 år med samlede europeiske utslipp. Selskapet «Northern Lights» setter opp en verdikjede for transport og lagring av CO2 på norsk sokkel, og de første kontraktene er tegnet med selskaper i flere europeiske land, sist med det britiske avfallsselskapet Cory, som årlig fra 2030 skal sende 1,5 millioner tonn CO2 fra avfallsforbrenning i London til lagring på norsk sokkel.
Ingen kontrakter er hittil undertegnet med tysk industri. Skal Tyskland fullt ut bli del av en europeisk CO2-infrastruktur må tysk lovgivning endres. Og innen utgangen av året skal den tyske lovgivningen gjennomgås. Derfor skyter også den tyske CCS-debatten igjen fart.
Norsk CCS-optimisme har ofte falt på stengrunn i møte med tysk virkelighet. Tyske motstandere har sett norsk CCS-strategi som et økonomisk motivert tiltak for å forlenge den norske gassens levetid i Europa, og tjene penger på CO2-lagring.
Det som endrer debatten i Tyskland er behovet for håndtere store tyske utslipp av CO2 fra industriprosesser som sementproduksjon, resirkulasjon av søppel og stålproduksjon. Industrilandet Tyskland vil slippe ut minst 60 millioner tonn CO2 fra industriprosesser, hvert år, selv etter at Tyskland har frigjort seg fra fossile energidrivere. Dernest er det tyske behovet for hydrogen til erstatning for gass i tysk industri så stort at Tyskland i en overgangsperiode trenger alt det hydrogenet landet kan få tak i – også såkalt «blått hydrogen» produsert med gass og CCS-teknologi. Selv om grønt hydrogen, produsert med fornybar kraft, er målet.
I mars var klima- og energiminister Robert Habeck i Oslo på jakt etter gass til erstatning for russisk gass. Før sommeren kommer han på nytt til Norge som ledd i utviklingen av et utvidet norsk-tysk industrielt energisamarbeid. Etter planen skal Habeck til Grenlands-området og Øygarden utenfor Bergen for å se på norske CCS-prosjekter. Samtidig leder Habeck den interne tyske gjennomgåelsen av tysk CCS-lovgivning.
En verdikjede for CO2 i Europa, infrastruktur for transport og sikker lagring, samt industriell skalering av CCS, er nødvendig på veien til europeisk klimanøytralitet. Men uten oppkobling av Europas største økonomi og industrinasjon blir det vanskelig. Robert Habecks besøk til Grenland og Vestlandet kan dermed få betydning for hele Europas fremtidige CO2-håndtering.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.