Lockheed Martin F-35 Lightning II. Greit, navnet høres ut som en plastleke fra Kina, men flyet er det mest avanserte som finnes. For avansert, viser det seg. Problemet er at F-35 er for dyrt. For dyrt i innkjøp, for dyrt i bruk.

F-35 er et enmotors, lav rekkevidde, lav nyttelast jagerfly som bruker stealth-egenskaper for å la det trenge gjennom luftforsvar for å angripe verdifulle mål. F-35 var ment å være et relativt rimelig femtegenerasjons kampfly. Flyet er nå allment kjent som verdens dyreste våpenplattform.

F-35 var ment å bli den nye F-16, et fly som fant besparelser i stordrift. Det har ikke skjedd. Slunkne ordrebøker har fått Lockheed Martin til å senke prisen per fly, men driftskostnadene er skyhøye. Det er ikke printeren som koster, men blekkpatronene.

Å fly med F-35 koster for øyeblikket rundt 360.000 kroner per time, og den har en forventet levetidskostnad på 17 milliarder kroner, per fly. En pilot med 1000 timer i cockpit, eller fem år med jevn flyvning, ville alene koste rundt 350 millioner kroner. Derfor trener pilotene mest i simulator. Norge opererer med flytimepriser på 110.000 kroner som er en fiksjon. Alle andre land opererer med rundt 300.000 kroner, som også er kunstig lavt.

Flyet kom i drift i 2015 og rundt 650 fly er produsert. Men F-35 er fremdeles plaget av endeløse feil og mangler. Pentagon påpekte i fjor 871 mangler på programvare og maskinvare som kan svekke beredskap, oppdrag eller vedlikehold. Dette er bare tre færre enn foregående år.

F-35 er det siste generasjon av bemannede jagerfly; et barn av den kalde krigen, som mega-faunaen på slutten av istiden: Et produkt av en tid og budsjettrammer som ikke lengre finnes. Problemet er at siste generasjon av fortiden stjeler fremtiden fra oss.

Fremtiden er ubemannet. Droner er rimeligere i innkjøp, men konstant nærvær krever fire ubemannede fly på rotasjon, som fordrer rundt hundre mann å analysere data og å holde dem på vingene. Droner er bruk og kast, de gjør livet surt for fienden på andre måter enn F-35.

Norge er kommet altfor sent i gang med droner og med bare 300 millioner satt av til innkjøp, har ikke Norge tatt seg råd til en eneste kampdrone. Norge er sinker på den teknologien som vil prege fremtiden fordi vi har brukt alle pengene på F-35. Norge har hele 52 fly i bestilling.

Kostnaden til det høye antallet fly gjør at vektingen på denne sårbare enkeltkapabiliteten blir altfor stor i et balansert forsvar. Derfor reduserer nå våre allierte sine bestillinger for F-35. Britene er nær å kutte antall bestilte fly med 65 prosent; ned mot 48 fly, mens planen var å anskaffe 138.

I USA utreder flyvåpenet rimeligere alternativer, som å oppgradere eldre fly. Russerne har oppdaget det samme med sin siste generasjon, Sukhoi Su-57, som også var ment å bli en arbeidshest, men hvor høye kostnader gjør at et langt lavere antall vil bli kjøpt.

Dessverre har nye teknologier innskrenket F-35s virkefelt fra «alt» til «nesten ingen ting». Dette fordi et fly som koster så mye, ikke rimelig kan brukes til patruljering. Det er uklart om stealth-egenskapene fungerer i møte med siste generasjon luftvern, som russiske S-400.

Droner gjør det mulig å hente inn taktisk luftvern raskere til området der det kjempes. Og slik blir F-35 for risikable å bruke. Droner, slik de faktisk brukes effektivt i Armenia og Syria er svært effektive mot bakkemål. Det er F-35 også, om ikke bare ammunisjonen var så dyr.

Konflikten i Nagorno-Karabakh viste i alle fall at armenerne ikke våget å sende opp sine nyinnkjøpte Su-25 jagerfly, selv om de var i ferd med å tape. Det er viktig å huske at F-35 er overlegent Su-25 på nesten alle måter, men det er også mye dyrere.

Det er simpelthen for dyrt til å bli skutt ned av noe som koster en brøkdel. Dette er en gammel historie, men den er alltid ny: Langbuer mot pansret ridder, kanoner mot festninger, bombefly mot slagskip, skuldermissiler mot helikoptre.

Rudyard Kipling beskriver i et dikt samme problem da imperiet invaderte Afghanistan: Two thousand pounds of education Drops to a ten-rupee jezail (børse). I krigens økonomi vil den som bytter gull mot gråstein tape. Nå, som før.

Så F-35 er ikke et luftherredømme-fly. Det er tregere enn russernes Sukhoi. Det har ikke ildkraften til de fleste andre kampfly, selv av eldre årgang. Dens rekkevidde er tvilsom, selv med luftpåfylling, som er kostbart, tungvint og avhengig av tankfly, som Norge mangler.

F-35s styrke ligger i evnen til å samordne innsats. Det er en god arbeidsplattform for utvikling av fremtidige nettverk av droner og luftforsvar. Det kan være langt mer nyttig enn å bruke flyet på fronten der det vil bli forvandles til skrap av fremskutt antiluftvern.

Tiden har kommet for å redusere bestillingen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.