Norsk debatt om utenrikspolitikk preges av det amerikanerne kaller «virtue signalling»: å stå for det «riktige». Eksempler: Den avbrutte utvisningen av Abbasi-familien, hvor NRK kjørte massivt på hvor umoralsk dette var, på tross av at alle rettsinstanser hadde sagt sitt og vedtaket om utvisning var endelig. Men pytt, pytt, hva er vel norsk lov og likhet for loven satt opp mot emosjoner?

Sjefen for Politiets utlendingsenhet ble stående ganske alene om å forsvare at lovlige vedtak skal implementeres.

Den samme moraliseringen preger all debatt om migrasjon. Er Afghanistan et veldig farlig land? Ja, spesielt for utlendinger som er mål for Taliban. Men Mexico, hele Latin-Amerika, store deler av Afrika og Midtøsten er like farlige. Skal da dette gi grunn til politisk asyl i Norge?

Konsekvensen av dette er at Norge raskt går under. Dette forstår et barn, men likevel brukes argumentet om at det er fælt i andre land for å fremme migrasjonssaken. Den eneste løsningen på migrasjon er at land blir bedre ved vår og andres hjelp. Bærekraftige land, kan vi kalle det, det høres politisk korrekt ut.

Salvini i Italia har det store flertallet bak seg når han sier stopp til trafikken over Middelhavet, som er velorganisert menneskesmugling. Pavens argumentasjon om at dette er de fattigste og svakeste, er faktisk feil: Dette er de som kan betale de 300–600 euro per person som smuglerne krever, og det er stort sett unge, sterke afrikanske menn. Forskningen viser at de som kommer, er de som kan betale.

Medienes vinkling er moraliserende: de slemme mot de stakkars migrantene. Hvem tar belastningen med å påpeke at ukontrollert massemigrasjon til Europa tapper fæle land for unge og utdannede borgere mens Europa vil ødelegges av en slik enorm tilstrømning?

Og hvem husker på det faktum at illegal migrasjon er den største driveren av populistpartier?

Samme moralisering er kjørt frem «in absurdum» i sagaen om IS-mødrene/-brudene/-kvinnene (NB, ikke IS-terroristene, det er bare mennene). Her er det moralske standpunkt at alle norske barn skal «hjem». Men hvorfor skal bare de norske hit, hvorfor ikke ta alle barn som lider i Al-Hol? For det er jo rasisme å bare ville hjelpe dem med blodsbånd til nordmenn?

Hvis menneskerettighetene er rettesnor, spiller da et statsborgerskap noen rolle? Her møter de ideelle organisasjonene seg selv i døren. Men nå skal det norske og nasjonale frem; for poenget er jo at de kvinnelige terroristene også skal «hjem» fordi de er norske, og fordi de er mødre.

Logikken er helt fraværende: Blir jeg mindre suspekt som terrorist fordi jeg har født? Og er far mindre relevant for barna? Han må vel også «hjem», da?

Men det var en liten hake ved dette, nemlig landsforræderi, ved at disse nordmennene bekjemper alt Norge er tuftet på. Hva med straff? De verste norske nazistene ble dømt til døden i Norge etter krigen. Hva mener organisasjonene om faren ved å ha terrorister tilbake på territoriet? Hvordan skal de straffeforfølges når bevis mangler?

Her mener man ingenting. Løsningen på det humanitære problemet, som virkelig er akutt, er massiv nødhjelp til alle barn i Al-Hol, noe Norge jo er ekspert på. Hvorfor drives ikke dette argumentet i stedet for det om de svært få norske barna der?

Regjeringen skal ha ros for å stå mot denne moraliseringskaskaden. Og nå er det stille fra pådriverne for «IS-mødrene» – det som hastet så enormt, er det nå helt stille om. Kanskje de er på ferie. Det som var akutt, må vike for norsk fellesferie.

Men det stopper ikke her: Moraliseringen er ødeleggende fordi den viker for maktens betydning i internasjonal politikk. Kina er forferdelig med hensyn til brudd på menneskerettighetene. Men hvor er de frivillige organisasjonene, mediene og politikere?

Det er helt stille. Ingen tør kritisere Kina.

Russland, en annen slem gutt i klassen, er også for farlig å si noe om. Det er helt stille om Russland i norske medier. Ingen organisasjoner, bortsett fra Helsingfors-komiteen, tør si noe kritisk.

Ungarn, da? Forferdelig, du. Ja vel, sier jeg, så interessant at du er ekspert på ungarsk innenrikspolitikk, for det er ikke jeg. Da blir det stille. Men mantraet om hvor udemokratisk det er i Polen og Ungarn gjentas, fordi det ikke har noen konsekvenser. Ja, det er populister i regjering begge steder, og det er helt reelle forhold å kritisere om maktfordeling og annet. Men demokratiproblemene i disse landene er helt minimale målt mot dem i Kina. Kritikken sitter løst når det ikke er noen kostnad ved den.

Vi har egentlig ingen debatt om utenrikspolitikk i Norge. Det ubehagelige unngås konsekvent når vi snakker om migrasjon, om Kina og om Russland – temaer hvor realitetene er skremmende, også for oss. Trump har jeg ikke nevnt engang – et ekstremt lett objekt for moralisering, ekstremt avgjørende for norsk sikkerhetspolitikk.

Hva er relevant? Ikke at Trump er en ufordragelig fyr, men hva hans politikk innebærer for norske interesser.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.