Kun dager før Russland invaderte Ukraina kritiserte jeg i Dagens Næringsliv USA for å hevde at Russland ville invadere Ukraina. Med unntak av akvarellmaling er det knapt noe fagfelt som tiltrekker seg amatører i like stor utstrekning som internasjonal politikk. Mange «var sikre på at det ville skje». Spesielt i ettertid.
For min egen del trodde jeg at troppesamlingene ved grensen var et tilfelle av kanonbåtdiplomati. Som jeg skrev: «krigens matematikk dikterer at noe over 100.000 mann er for lite til å invadere et land som har 250.000 mann i forsvar.» Det er vanlig at angriperen trenger 2:1-overtak. Det syntes for sprøtt at Putin ville angripe et land med 45 millioner innbyggere uten påskudd, uten nok tropper og uten å forklare sitt eget folk hvorfor en slik krig var påkrevd.
Men det gjorde han og fikk raskt erfare hvorfor stabsskoler dikterer at angripende part bør være i overtall. Russland har tatt store tap. Ifølge ukrainske myndigheter har de mistet 11.000 mann, som tilsvarer alle falne i deres krig i Afghanistan. Russland erkjenner 498 døde. Sannheten ligger nok et sted imellom. På samme møte som Russland hevder å ha ødelagt 800 ukrainske stridsvogner, mens Ukraina hevder å ha ødelagt 375 russiske stridsvogner. Begge kan ha rett, eller ingen. Sannhet er, som kjent, krigens første offer.
Verden ser Russland som en fredsbryter og overgriper. Angrepet på Ukraina er et av de klareste bruddene på FN-pakten i moderne tid. Og da FNs generalforsamling stemte for å gi Russland skylden for konflikten stemte bare tre av organisasjonens 193 medlemmer med Russland: Hviterussland, Syria og Eritrea. Vanligvis ville Russland få minst et dusin land med seg på at månen er laget av ost. De internasjonale sanksjonene har haglet: to uker inn i krigen er Russland verdens mest sanksjonerte land.
I skrivende stund har russiske tropper hatt mest fremgang i sør. Russiske tropper er i ferd med å etablere en fastlandsforbindelse mellom Donetsk og Krim. Storbyen Mariupol ved Azovhavet er omringet og angripes på en folkerettsstridig måte, de beskyter sivile med artilleri. Lenger vest forbereder Odessa seg på beleiring. Ukrainske militære antar at russerne vil søke å lenke sammen Donetsk, Luhansk, Krim og utbryterrepublikken Transnistria. Ukraina er i ferd med å avskjæres fra havet.
I nord har heroisk ukrainsk motstand stagget de russiske okkupantene. Kyiv er fremdeles fri, det samme er Lviv og Kharkiv. Dette synes å følge av to svakheter ved den russiske invasjonsplanen: Etterretning og logistikk. De synes å ha trodd at de ville bli mottatt som frigjørere. Dette må være den største etterretningsblunderen siden vi ble fortalt at den afghanske hæren ville holde stand mot Taliban.
Den ukrainske hæren har valgt en så langt effektiv strategi der de første ødela alle jernbanelinjer mellom landene og deretter har angrepet lansebilene som har erstattet togtransport. Dette har ført til mangel på drivstoff, mat, feltsykehus og ammunisjon for de russiske troppene. Russisk inkompetanse har overrasket mange. De fleste antok at de var eksperter på landkrig. Nå ser vi nok en gang hvor utsatt deres utstyr er i møte med vestlige våpen. For USA og Storbritannia har væpnet og trent den ukrainske hæren i snart ti år.
Hva som synes sikkert er at Russlands tro på at en natt med fyrverkeri ville være nok til at de kunne spasere inn i Kyiv og diktere kapitulasjonsbetingelsene, har vist seg håpløst naivt. I Russland viser en måling fra Levada-sentret at Putins popularitet har økt med 11 prosent, til 70 prosent i kjølvannet av krigen. Men de russiske statsmediene har spart på sannheten. De vet ikke hvor lite Russland har oppnådd og til hvilken pris.
President Putin har siden 2008 gjentatt at Russland er villig til å gå til krig for å holde Ukraina i Russlands innflytelsessfære. Nå er krigen her. Spørsmålet blir da hvor langt Russland er villig til å gå for å oppnå sine illegitime krav? Jeg har i over ti år advart mot at Russland er farlig stormakt; en svekket aktør som med en hang til risikabel oppførsel; en koloss som gjør krav på en innflytelsessfære de ikke makter å håndheve; eier av verdens største atomarsenal: et farlig land som bør håndteres med stor varsomhet.
Ingen vet hvordan det kumulative trykket av sanksjonene rammer Russland. Vi vet at de ikke våger å åpne børsen og at rubelen har mistet halvparten av sin verdi. Det gjenstår å se om hvor lang tid det tar før Russland får kvelningsfornemmelser – og hva Moskva vil gjøre hvis og når dette skjer. De kan de-eskalere, men de kan også prøve å eskalere seg ut av kvelertaket de befinner seg i. Faren er at et Russland i åndenød kan finne på å se en sammenheng mellom de anslagsvis 20.000 vestlige fremmedkrigerne i Ukraina og strømmen av vestlige våpen og konkludere at de alt er i krig med Nato.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.