En gang, for ikke lenge siden, da Vestens agenda var verdens agenda, var selvhjelpsbøker den nye vinen. Stephen Coveys «Seven habits of highly effective people» solgte over 25 millioner bind. Jeg skal innrømme at jeg kjøpte den.
Blant selvfølgelighetene var ett råd jeg likte: «Prøv å forstå før du prøver å bli forstått». Dette har vært et problem for Vesten. Kanskje det er en konsekvens av at liberalerne utropte sin ideologi til verdens favorittideologi, uavhengig av hva verden måtte mene. Vi er ivrige på å fikse det vi ikke forstår.
Ingen lyttet til dem som sa at Kosovo ikke har forutsetningene for en levedyktig stat, at Irak ikke planla å angripe USA, at okkupasjon av Afghanistan var idioti, eller at å halshugge regimet i Libya ville føre til borgerkrig.
Liberale internasjonalister tror at det er språket som styrer virkeligheten, ikke omvendt. Derfor ble vi fortalt at vi «lyktes» i Afghanistan – helt frem til øyeblikket da vi flyktet fra Kabul med folk hengende på utsiden av flyet.
På siste dag bombet USA en IS-terrorist. Jeg påpekte da på NRK radio at dette virket i overkant bekvemt. At de skulle finne en IS-terrorist på tokt akkurat da de kunne trenge en medieseier.
Og ganske riktig, de hadde bombet en bistandsarbeider og barna hans.
Det er verdt å minne om dette. Nå som en liberal president med lav oppslutning og valgnederlag i sikte er i ferd med å snakke Nato inn i en krig med Russland om et land som ikke er medlem i alliansen. Jeg sier ikke at Ukrainas sak er svak. Jeg sier bare at deres sak ikke er vår sak.
Nok en gang turer USA frem med referanser til etterretning som de ikke vil dele med noen, som skal vise at et russisk angrep er nær forestående. President Biden var så blodtørstig i sine prognoser at Ukrainas president måtte be ham dempe seg.
Realister, som jeg, vil påpeke at Ukraina er snublende nær å jumpe tilbake i Putins leir. Som Georgia før dem. Russland har mobilisert langs grensene, men krigens matematikk dikterer at noe over 100.000 mann er for lite til å invadere et land som har 250.000 mann i forsvar.
Det er ventelig at et militært sterkt, økonomisk svakt og diplomatisk isolert Russland prøver å militarisere diplomatiet. Realister advarer mot å spille med i Putins kanonbåtdiplomati. Vi har alt sagt alt som trengs sies: Om de invaderer, får de vår økonomiske knyttneve i solar plexus.
Det er da forstemmende å se at Vesten nok en gang etablerer et narrativ om at motparten ikke har noen legitime interesser. Ikke over det strategisk viktige Sevastopol, ikke knyttet til ukrainifiseringen av russere i Ukraina, ikke i spørsmålet om ekspansjon av Nato inn i Russlands bukhule.
Jeg sier ikke at Russland har rett – jeg sier kun at landet har legitime interesser. Dessuten har jeg vært så mye i Ukraina at jeg vet noe Biden ikke har fått med seg, på tross av sønnens lukrative «forretningsforbindelser»: Det oligark-infiserte Ukraina minner mest om Russland.
«Men hva med demokratiet», sier du kanskje?
Ifølge The Economist Democracy Index er det ukrainske demokratiet ett klikk fra det russiske. Det er kanskje derfor presidenten deres er en skuespiller som mange anser som en stedfortreder for en av landets oligarker.
Det er verdt å merke seg at gammelmediene igjen inntar rollen som elitenes avatarer. Det er en parallell mellom Ukraina og dekningen av lastebilstreiken i Canada. De streikende arbeiderne har ingen legitime krav. Mediene beskriver dem som hakekorsveivende rasister, noe de ikke er.
Hver dag presser journalister Trudeau-regjeringen til å bruke hæren mot de streikende arbeiderne. Har han i det minste vurdert det? NRK rapporterer andpustent fra ukrainske skyttergraver som er så langt fra fronten at de virker anlagt som kulisser for godtroende journalister.
Hvor mange ganger skal vi la oss lede etter nesen før vi tar elementære forholdsregler?
USA hevder at Russland har regissert en «fake news»-video som påskudd for å angripe Ukraina. OK, så vis oss etterretningen: Vis oss filmen, dere har jo sett den?
Sist gang demokratene var sikre om Russland, endte det i riksrettssak som kollapset da «etterretningsrapporten» viste seg å være oppdiktet. Vestens «humanitære» kriger har alle til felles at de startet med mediemanipulasjon. Denne gangen kan de hundretusener av døde være europeere.
Ukraina er vrient for Norge. Vi vil forsvare FN-pakten, men er usikre på hvorfor Biden sender tropper til grensen. Norge er uvillige til å gå til krig over prinsippet om at Ukraina har rett til et Nato-medlemskap som vi blokkerte i 2008. Og trolig vil blokkere igjen.
Spørsmålet om Ukraina hører ikke hjemme i Nato. Det hører hjemme i FN, for åpent kamera. Forhandlingene burde føres i salen FN har i Genève til nettopp dette, ikke i hemmelighet på et hotell. Vi bør åpent forsøke å overbevise FNs generalforsamling om at Russland bryter FN-pakten.
Vi har ikke råd til å spole forbi argumentasjonen, ikke denne gangen.
Tallet 250.000 i denne setningen var i den først publiserte versjonen av kronikken feilaktig blitt til 25.000: «Russland har mobilisert langs grensene, men krigens matematikk dikterer at noe over 100.000 mann er for lite til å invadere et land som har 250.000 mann i forsvar.» Korrigert 21. februar kl 14. DN(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.