Min forgjenger i Berlin, Petter Ølberg, skrev i sin siste rapport hjem fra ambassaden at det i hans siste fem uker i jobben hadde skjedde mer enn under de fem foregående årene. Dette var ikke fordi de fem første årene var begivenhetsløse, men fordi krigen i Ukraina tvang Tyskland til radikale og raske grep.
Få dager etter den russiske invasjonen varslet forbundskansler Olaf Scholz at tyske forsvarsutgifter skal økes til to prosent av bni allerede i 2022. Tyskland – som har ligget langt under Natos to prosent-mål – vil dermed i løpet av året ha Europas suverent største forsvarsbudsjett. Tyskland sendte lette panservernvåpen og antiluftmissiler til en stridende part – stikk i strid med tysk tradisjon.
Forbundskanslerens varsel om tysk uavhengighet fra russisk energi er fulgt opp på uvanlig effektivt og ubyråkratisk vis. I løpet av dager ble det blant annet lagt til rette for Tysklands tre første flytende terminaler for lng (flytende naturgass) – minst en av dem leveres av det norske rederiet Höegh LNG.
Kanslerens snuoperasjon varslet en ny og mer fremoverlent tysk rolle i Europa. Regjeringskoalisjonen sto samlet bak Scholz med støtte fra det største opposisjonspartiet, CDU/CSU. Men i dag, to måneder etter Scholz sin tale, er den politiske freden brutt.
I deler av opposisjonen, men også internt i regjeringskoalisjonen, er det heftig kritikk mot særlig kansleren for ikke å levere tunge våpen til Ukraina. Det er spesielt tyske stridsvogner Ukraina etterspør. Scholz har stått fast på at Tyskland ikke først skal levere vestlig produserte stridsvogner. Tyske stridsvogner i kamp med russiske har en symbolkraft som ikke bare kansleren frykter. Bekymringen for eskalering og atomkrig er reell hos mange. Krigen i Ukraina føles nært i Tyskland.
I Berlin vaier ukrainske flagg over alt. På offentlige bygninger og utenfor private hjem. Enkelte steder også russiske flagg. Nærmere 30.000 russere bor i Berlin, og byen har tatt imot mer enn 60.000 ukrainske flyktninger. Geografisk er det kortere fra Berlin til Oslo, enn fra Berlin til Kyiv. Men historisk er Ukraina mye nærmere. Før første verdenskrig strakte det tyske keiserriket seg nesten frem til dagens Ukraina. Før annen verdenskrig var store deler av dagens Polen, og hele dagens russiske Kaliningrad, tysk.
Ikke noe sted var annen verdenskrig mer brutal enn i Øst-Europa, og i fotsporene utspilles nå krigen i Ukraina. Fra Tyskland gjennom Polen, Ukraina og inn i Russland, døde flere titall millioner under annen verdenskrig. Fra 1944 til 1950-tallet ble ytterligere millioner drept, deportert og tvangsflyttet på tvers av nye landegrenser. Blant mange folkeslag også tyskere. Innen 1950 hadde om lag 12 millioner tyskere flyktet eller blitt fordrevet fra Øst-Europa til etterkrigs-Tysland og Østerrike. En historie som lever videre i tyske familier.
Når berlinere ser bilder av et ukrainsk Mariupol som er malt i stykker av russisk artilleri, vet de hva russisk artilleri kan gjøre med en by. Tre millioner granater la Berlin i grus i 1945. I dag kan berlinerne så kaste et blikk mot bakketoppene som omkranser Berlin. De er alle kunstige berg der restene etter slaget om byen i 1945 er deponert.
I 1990 så et gjenforent og demokratisk Tyskland, Europas største økonomi, dagens lys. Forankret vestover i Europa og mot USA. Ikke lenger østover. Rollen Tyskland søkte, og tyskere så seg selv i, var et europeisk Tyskland som bro mellom vest og øst. Ingen ny tysk stormakt. Tysk økonomi og handel skulle bygge tillit og integrere Russland i Europa. Det tyske forsvaret ble redusert, og verneplikten avskaffet. Flere europeiske land gjorde det samme, men få gjorde det med større lyst enn tyskerne. SPDs «Ostpolitik» fra Willy Brandts dager kunne forenes med tysk konkurransekraft og næringslivets tørst etter russisk gass og råvarer. Nå skyter den russiske invasjonskrigen i Ukraina i stykker dette, og det moderne Tysklands forståelse av seg selv som bro til Russland.
Samtidig føles tanken på en ny tysk rolle i Europa dypt ubehagelig for mange. Mye har skjedd på få uker. Tyske politikere har tatt oppgjør med egne feilslutninger i forholdet til Russland. Men gammel overbevisning og tyskeres nasjonale selvforståelse snus ikke over natten, og det skjer ikke uten politisk strid og bekymring. Historien har gitt det tyske dna-et en helt egen bekymringsrynke. I Berlin må du ikke være tysk for å se hvorfor. Overalt ligger historiske rester etter en krigsbrutalitet som tyskere nå ser speilet i Ukraina.
Torgeir Larsen er ny ambassadør for Norge i Berlin, tidligere stabssjef for Jens Stoltenberg i Nato, og blir en av de faste skribentene i spalten «Globalt». Han vil dele hvordan store og raske endringer ses og forstås fra en norsk ambassadørpost i hjertet av Europa.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.