Om fire måneder er det presidentvalg i USA. Fire måneder er lenge i politikken. Det er vanskelig å spå, og særlig om fremtiden. Vi kan få tidenes underligste valgkamp og systemiske sjokk som snur opp ned på det meste.

Men det har seg nå engang slik at Joe Biden leder klart på målingene. Og selv om det normalt ikke er noen vinneroppskrift å drive valgkamp fra kjelleren, kan det vise seg å være det helt riktige nå: valget blir en folkeavstemning om Trump, og demokratene har lite å vinne på å gjøre det til noe annet gjennom dristige politikkutspill. Bidens beste kort er at han er en solid kandidat som folk vet hvem er og som de vet at ikke er Donald Trump.

Det må derfor være lov å reflektere litt rundt hvordan USA selv, og landets forhold til verden vil endre seg dersom Biden faktisk vinner.

Mange vil nok ønske et Biden-presidentskap varmt velkommen. Samtidig er det liten tvil om at dette vil bli en av de vanskeligste presidentperiodene i USAs historie.

Helsekrisen vil ikke være over. Biden vil måtte foreta en kontrollert gjenåpning av samfunnet, etter at president Trumps premature forsøk på det samme strandet. Her må han balansere mellom ansvarlighet og utålmodighet. Mange amerikanere synes å ha innsett at det ikke lenger går at USA er det eneste moderne industrilandet som ikke har noen form for offentlig helseforsikring. Korona-krisen førte riktignok til tverrpolitisk samarbeid om straksløsninger, men vil det vare? Som for Obama, vil dette bli en hovedoppgave for Biden, men med et enda større alvor, etter at USA har vist seg å være blant de dårligst forberedte landene til å møte en global pandemi.

Økonomien vil være i resesjon. Det vil gå opp for folk at det ikke er mulig å gå tilbake til det som var; det må bygges nytt. Krisen vil ha gitt varige endringer, den vil ha fremskyndet fjernjobbing, endret reisevaner, økt digitalisering og automasjon og medført grunnleggende endringer i hele bransjer. Samtidig er USA et splittet land der samfunnskontrakten er svekket. Det blir en formidabel jobb å gjenoppbygge tilliten til myndighetene, og det nettopp i en tid der myndighetene trengs mer enn noen gang.

For demokratene blir det viktig å hente tilbake de velgerne de tapte til Trump, herunder de i den tradisjonelle arbeiderklassen i rustbeltet som følte at kun Trump evnet å snakke direkte til dem. Samtidig må de tilfredsstille de unge og urbane middelklassemiljøene som har spilt en så viktig rolle i det demokratiske partiets indre liv de siste årene.

Utenrikspolitisk så vil nok samholdet i Vesten bli kraftig styrket om en erfaren utenrikspolitiker som Biden overtar etter fire år der USAs president har hundset ledere som Merkel og Trudeau men lovprist Kim og hans like. Iran-avtalen kan komme tilbake på sporet. Men mange underliggende spørsmål, som byrdefordelingen i Nato, blir neppe borte.

Det anspente forholdet til Kina vil neppe bli bedre. Det er tverrpolitisk enighet i USA om at Kina er USAs strategiske konkurrent. Sør-Kina-havet, behandlingen av uigurene og situasjonen i Hongkong vil forbli krevende. Forholdet til Russland blir neppe mye bedre heller, demokratene mener jo at Russland blandet seg inn for å få Trump valgt. Det var daværende visepresident Biden som for 11 år siden i München annonserte at USA ville «hit the reset button» overfor Russland. Om en nyvalgt president Biden stiller der i februar 2021, tror jeg neppe vi vil høre de ordene igjen. Strategisk konkurranse har kommet for å bli. Forskjellen er at USA igjen vil legge vekt på venner og allierte og reengasjere seg i multilateralt samarbeid; USA skal igjen «sitte ved enden av bordet», sier Biden. Han vil styrke State Department og gjenoppbygge tilliten til USA gjennom aktiv bruk av «myk makt» samtidig som et sterkt Pentagon skal holde kruttet tørt – kanskje med dyktige Michèle Flournoy på toppen.

På ett område kan vi forvente en umiddelbar endring. Ett av Bidens første budskap etter en eventuell valgseier blir nok at USA forblir i Parisavtalen. Datoen for uttredelse er nemlig 5. november i år – dagen etter presidentvalget! Biden støtter tanken om en Green New Deal, en massiv innsats for å fremme rask omstilling til en fornybar og sirkulær fremtid som også skal stimulere et næringsliv som går for halv maskin. Det er ikke utenkelig at enten senator John Kerry eller Washington-guvernør Jay Inslee får en hovedrolle i dette. Samordnet klimapolitikk kan igjen bygge bro mellom USA og Europa, der EU er i full gang med å gjennomføre nettopp en European Green Deal, inspirert av USAs demokrater.

Men den aller største endringen blir kanskje denne: fakta vil igjen få makta, etter fire år der avvikende synspunkter ble avfeid som «fake news». Det hvite hus’ krig mot mediene vil ta slutt. Presidenten vil ikke lengre bruke obskure alternative kilder til å overdøve rådene fra egne fagmyndigheter.

For et land som besitter noen av de beste kunnskapsmiljøene i verden, vil ikke det være noen liten endring. Slikt kan komme godt med hvis man vil bygge et nytt og mer samlet Amerika.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.