Norge har fått en henvendelse fra USA om å delta i en koalisjon i Gulfen for å beskytte sivile skip. Stred er internasjonalt farvann. Hormuzstredet, verdens viktigste, står for 30 prosent av global oljetransport. Norges interesser i fri ferdsel på havet er selvsagt. Irans angrep på oljetankere, noen av dem med norske eiere, berører oss direkte.

Det samme problemet finnes i Sør-Kina-havet. Kina kan ikke tillates å kreve eierskap til øygrupper som gir opphav til territorialgrenser til sjøs på tolv nautiske mil. Norge vil neppe bes om å delta i en operasjon for å stoppe Kina, men det kan ikke utelukkes. I dag foregår en utstrakt konfrontasjon mellom stater om sentrale normer som suverenitet. Dette er ikke «win-win», men «win-lose»-spill hvor militærmakt er relevant som pressmiddel og trussel.

En iransk blokade i Hormuzstredet vil føre til militære konfrontasjon. Vil det bli full krig? Neppe, for Iran er underlegen og vet det; Trump går inn i en valgkamp og vet det. Rent generelt må vi slutte å tenke i termer som krig vs. fred, for det dekker ikke realitetene. Militærmakten brukes nå hver eneste dag som støtte for staters utenrikspolitiske mål. Russland er dyktig til dette; Kina kommer etter med hyppig sabelrasling og USA har alltid brukt militærmakt til understøttelse for politikk. Trump svarer på Irans nedskyting av en drone og dets angrep på tankskip med å sende kanonbåter til Gulfen og sette sammen koalisjonen som skal bevokte sivil skipsfart. Dette øker selvsagt risikoen for krigshandlinger, men det truer også sannsynligvis Iran nok til at landet rygger. Militærmakten er ikke bare er helt nødvendig for å sikre skipstrafikken, men spiller også en helt sentral politisk rolle ved at trusselen om krig nok vil skremme Iran til forhandlingsbordet.

Å sette en stat under militært press er alltid risikabelt, men all bruk av militærmakt er risikabel, og frykt er ofte det eneste som kan få en aktør til å endre politikk. Irans opptreden er også meget risikabel, for angrep på skip i internasjonalt farvann må nødvendigvis få et robust svar. Sanksjonene mot landet gjør det risikovillig, men den amerikanske responsen nå kan tvinge landet til forhandlingsbordet. Ingen vet utfallet og alle som bidrar til koalisjonen vil ta risiko.

«Scars indicate skin in the game», skriver Taleb Nassim i sin siste bok ved samme navn, «har du arr, har du vært i kamp.» Hans poeng er at de som risikerer noe, er de som kan vinne en duell eller kamp. Skal man avskrekke med militærmakt, må man være risiko- og kampvillig, ellers tror ingen på deg. Vilje til å ta risiko er helt avgjørende. Legger vi press på et annet land – det som kalles kanonbåtdiplomati og som nå utspiller seg i Gulfen, lykkes det kun dersom man er villig til å ta risikoen ved konfrontasjon. Alle som er «street-wise» vet dette, som enhver soldat. Men risiko må veies mot interesser: hva står på spill?

USAs Iran-politikk er full av risiko. Iran er en militær stormakt i Midtøsten på vei til atommaktstatus. Europa foretrekker forhandlinger fremfor å sette problemet på spissen. Det gir neppe resultater, men unngår risiko. USAs høye spill kan lykkes, men også ende i krig fordi Iran er under så stort press.

Norge bør sikre seg at koalisjonen ikke er en motpart til Iran, men en styrke som helt legalt og legitimt beskytter handelsveiene til sjøs. Britene er kommet inn i dilemma som er selvforskyldt: de tok arrest i et iransk skip i Gibraltar som skulle ha brutt EUs sanksjoner for Syria; selvsagt tok Iran da arrest i en britiskeid oljetanker i Hormuzstredet. Britene kunne ikke forsvare skipet med sin ene fregatt på stedet. Amerikanerne tilbød britene å danne team med dem og er de eneste som har militær evne til å kontre Iran i Gulfen. Britene sa nei, de holder på EUs avtale med Iran. Men allerede nå sier tyskerne nei til å sende skip til Gulfen. Her ser vi Europas avmakt: det har ikke militærmakt til å sikre sine interesser. Som den amerikanske utenriksminister Pompeo påpeker er det et britisk ansvar å sikre britiske skip. Iran tok skipet i internasjonalt farvann og den britiske fregatten var bare tilskuer. Dette er en ydmykelse for den gamle stormakten på havet og en advarsel: man kan ikke drive kanonbåtdiplomati uten kanonbåter.

«Muscular liberalism» kaller mine britiske kolleger det nye paradigmet. Norge har valget mellom å gå med USA og sikre norske skip; eller i en europeisk koalisjon uten militær vilje og evne. Det siste alternativet høres risikofritt ut, men er meningsløst når motparten er militært sterkere og mer risikovillig.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.