Hva kommer det av at mennesker på Madagaskar er fattigere i dag enn folk var på den vakre øya på 1950-tallet? Hvorfor er gjennomsnittsinnbyggeren i Sør-Korea 390 ganger rikere enn besteforeldrene? Ja, du leste riktig, 390 ganger rikere.

Ingen spådde for seksti år siden at det ville gå sånn. Madagaskar har mange flere naturressurser enn Sør-Korea, mindre befolkningstetthet og Madagaskar har ikke vært i krig. Deres kolonimakt Frankrike var «snillere» enn Japan, som okkuperte Korea med enorm brutalitet. Korea mistet tre millioner i en grusom borgerkrig.

I dag er Sør-Korea en av verdens rikeste og mest avanserte nasjoner, hjem til verdens største mobilselskap Samsung, til en blomstrende bilindustri og store skipsverft. Ingen som besøker Seoul kan forestille seg at barn for to generasjoner siden døde av sult eller kulde i byens gater eller at de fleste ikke kunne lese og skrive. Korea har hatt visjonerære politikere og omfavnet markedet.

På Madagaskar er fattigdommen fortsatt hjerteskjærende, noe du knapt finner maken til en verden som raskt blir bedre. I Antsirabe, der norsk misjon har hatt hovedkvarter i hundre og femti år lever mange mennesker av å være «hest» foran en rickshaw. De har ikke engang sykkel, for ikke å snakke om motorkraft. Store flokker av barn tigger. Denne sjokkerende elendigheten skyldes tiår med korrupte ledere og gal politikk.

Sør-Korea er heldigvis ikke det eneste landet det har gått utrolig bra med i min levetid. Singapore som var lutfattig på 50-tallet, er nå ett av verdens rikeste land. Rwanda bekjemper korrupsjon og er kanskje verdens minst forsøplede land. Vietnam har bedre skoleresultater enn noen i Europa. Mens langt over nitti prosent av kineserne var fattige på 1970-tallet, vil det neste år ikke være en eneste absolutt fattig kineser igjen.

Det snakkes ofte som om det er mange veier til utvikling. Det er en misforståelse. Alle de landene som har brakt milliarder av mennesker ut av fattigdom har gjort mye likt. De har hatt gode politikere som satt landet på kurs mot utvikling. De har omfavnet markedet, reformert jordbruket og skapt industri. De har satset massivt på utdannelse. I sum kan vi kalle det ansvarlig kapitalisme.

Av og til hører jeg folk forklare at det måtte gå sånn. Det rare er i så fall at ingen spådde det. Ingen forutsa at Sør-Korea eller Singapore ville utvikle seg så mye raskere enn Madagaskar eller Nigeria. Ingen av verdens lærde spådde Kinas vekst så sent som for førti år siden.

Da FN ble dannet og bistand slik vi kjenner den i dag oppsto, var det usikkert hva som skapte utvikling. I dag vet vi det. Men det er påfallende hvor fraværende denne kunnskapen er i utviklingsdebatten. Jeg har vært på utallige internasjonale møter og lyttet til dusinvis av politikere som snakker som om små bistandsprosjekter er nøkkelen til utvikling. Hvis det var tilfelle ville Madagaskar vært rikere enn Sør-Korea. Tanzania ville trolig vært verdens rikeste land.

Få områder av global politikk er mer overmodent for nytenking enn bistandssystemet. Både FN og bilaterale givere kjører videre på autopilot med endeløse små bistandsprosjekter, trass i at det som virker er riktig politikk og private investeringer. Små prosjekter gir jobber til bistandsarbeidere og prestisje til organisasjonene. Men de fører ikke til reell utvikling.

En FN-representant i India satte det på spissen i en samtale vi hadde. FN bruker 400 millioner dollar i året i India, fortalte han. Og la til: «Og vi gjør ingenting som interesserer den indiske regjering. Statsminister Modi har bygget hundre millioner toaletter på landsbygda i India og koblet syv hundre tusen landsbyer til strømnettet. Hvorfor skulle han være interessert i våre prosjekter og pekefingre?»

Erna Solberg har gjenopprettet jobben som utviklingsminister. KrF har fått sjansen til å utforme en ny norsk politikk for å bekjempe global fattigdom. Tillat meg å foreslå at vi slutter å sløse bort midlene på småprosjekter. La oss lage globale plattformer for regjeringer som vil utforme riktig politikk. For skole, helse og miljø.

La oss bruke de store midlene på risikoavlastning for private investeringer. Riktig utformet kan risikoavlastning gi tigangen i private investeringer i solenergi eller i bedre landbruk. Det er mye bedre enn milde gaver.

Oljefondet passerte akkurat 9000 milliarder kroner. Hvorfor oppretter vi ikke et vindu for investeringer i fornybar energi? Da gjør vi verden til et bedre sted, skaper utvikling og miljø samtidig.

Det er tid for dyp reform av bistanden, ikke bare i Norge, men globalt. Den starter med å stille de riktige spørsmålene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.