Vi står overfor en polarisert verden og lever i en tid preget av usikkerhet og forvirring. Handelskrigene gir svekket global vekst. Væpnede konflikter fortsetter å skape nød og menneskelig lidelse.

Vi ser krevende konflikter mellom kjernevåpenmakter, som India og Pakistan om Kashmir. Håndteringen av atomvåpenprogrammene til Nord-Korea og Iran er uløste kriser. Samtidig var juli historiens varmeste måned, og folk tar til gatene for å protestere i Santiago, Beirut og Bagdad.

Det er ingen tvil om at vi står overfor felles og integrerte globale utfordringer. Samtidig fremstår vår evne til å løse dem mer fragmentert og usikker enn på lenge. USAs vekt på innenrikspolitikk og «America first» har skapt et vakuum som gripes begjærlig av fremvoksende nasjoner.

Årsaken til at USAs mer isolasjonistiske linje får så store konsekvenser, er at USA fremdeles er verdens største økonomi og har mer enn 40 prosent av verdens militære kapasitet – men med kun fem prosent av verdens befolkning.

Hva fylles vakuumet med?

Erfaringen så langt er mindre åpenhet, mindre handel, mindre vinn-vinn tenkning, samt utfordringer mot demokratiske verdier og menneskerettigheter. Det settes spørsmålstegn ved verdier som har ligget til grunn for den globale orden etter den annen verdenskrig. Det er fare for at vi er på vei tilbake til en verden med færre internasjonale kjøreregler og mekanismer for å løse små og store felles problemer.

Den globale orden som ble etablert etter 1945 var basert på handel mellom landene. Den ordenen er svekket. WTO er så svekket at hele tvisteløsningsmekanismen står i fare for å kollapse. På grunn av ny toll og nye barrierer vokser ikke den globale handelen. Det kan få store konsekvenser, ettersom handel har vært vekstmotoren i verdensøkonomien.

Samtidig er det lite ammunisjon tilgjengelig til å stimulere økonomien. Aktiv bruk av pengepolitikken er ikke så enkelt når mange land allerede opererer med tilnærmet nullrente. Budsjettunderskuddene er også allerede store – for G20 er det ventet at gjeldens andel av bnp vil være nærmere 100 prosent om få år.

For første gang utgjør Asia i år mer enn 50 prosent av verdensøkonomien. Mer enn halvparten av verdens befolkningen er asiater. For å ivareta den verdensorden som så møysommelig er oppbygget, må vi sikre at de fremvoksende økonomier også sikres innflytelse i de organisasjonene som er bygget, Europa og USA kan ikke være garantert lederskap i IMF og Verdensbanken. Dette er globale institusjoner hvor alle må føle eierskap.

Under den kalde krigen var vi vitne til et våpenkappløp mellom de to stormaktene USA og Sovjetunionen. De hadde to ulike interessesfærer av land som fulgte dem. I dag ser vi tiltagende økonomisk konflikt mellom G2 – Kina og USA, som utgjør nesten halvparten av verdens verdiskaping. Det er ikke bare en handelskrig. Kampen vil kanskje først og fremst stå om hvem som skal lede an i utviklingen av de nye teknologiene som vil definere global innflytelse i dette århundret.

Vi kan risikere en teknologisk Berlin-mur mellom to systemer. Alle vil tape på det, ikke minst de landene som blir stående i midten og kanskje bedt om å velge.

Med et slikt bakteppe står den nye Europakommisjonen overfor store utfordringer og forventninger. I løpet av de neste fem årene må EU bli en reell verdensmakt. Det er en helt reell mulighet, for EU er fortsatt verdens største marked, men det er også politisk komplisert. EU kan bli et slags G3 sammen med USA og Kina hvis en makter å ta raskere beslutninger og å øke konkurransekraften og innovasjonsevnen.

EU må sørge for å skape politikk og globale løsninger, ikke ende i en skvis mellom de to store.

For Norge er den nye usikkerheten – en usikkerhet som også påvirker Nato – meget alvorlig. For et land som har bygget mye av sitt forsvar på alliansesolidaritet og sågar har valgt å stå utenfor EU, er dette nye og alvorlige endringer i vår sikkerhetspolitiske situasjon. Vi må gjøre alt for å beholde Nato-solidariteten og styrke alliansen, ikke uthule den.

Vi kommer heller ikke unna å ta en alvorlig diskusjon om størrelsen på vårt eget forsvar. Vi brukte en mye større andel av vår verdiskaping på forsvaret under den kalde krigen. I dag er usikkerheten igjen stor og vi må forsere våre planer for å styrke vårt forsvar – det må rett og slett være tilpasset det sikkerhetspolitiske bildet vi står overfor.

I tillegg kan det bli nødvendig å se på hvordan vi kan styrke og videreutvikle vårt samarbeid med EU, som sammen med våre likesinnede europeiske partnere vil være våre viktigste støttespillere i arbeidet for å bevare den globale orden og bidra til internasjonal stabilitet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.