Den senere tids polemikk i en ytterst snodig og marginal del av verdens befolkning dreier seg om noe så prosaisk som hvor fort to forskjellige biler kjører rundt en bestemt bane i Forbundsrepublikken. Siste versjon av Porsches 911 Turbo er en skremmende bil med ekstreme fartsressurser og kjøreegenskaper, men nå har denne bilen i test etter test blitt slått av Nissans siste og mest outrerte sportsbil noengang.
17. april i år knuste Nissan GT-R Porsches rekord på den ultimate lakmustesten for sportsbiler: Nürburgrings nordsløyfe. For å få ut frustrasjonen, har Porsche tatt det igjen ved å rundlure en rekke hedgefond for ufattelige milliardbeløp i et aksjeveddemål om Volkswagen. Deretter har Porsche beskyldt Nissan for juks.
For alle andre enn gatebilidioter er selvfølgelig denne diskusjonen langt utenfor hva man bør bruke intellektuell kapasitet på. Uansett viser testene at Nissans ingeniører må ha gjort noe veldig lurt.
Bilen det dreier seg om, har mange av de samme spesifikasjonene som Porsche 911 Turbo. Med firehjulsdrift, 3,8 liters motor på seks sylindre og 480 hestekrefter er det i prinsippet dødt løp. Det overraskende er at GT-R er vesentlig tyngre enn 911, noe som etter all fornuft burde tilsi vesentlig dårligere kjøreegenskaper. Men der har de japanske ingeniørene tryllet. Skal man tro testene, er GT-R kjappere og kjører bedre enn Porsche. Bare for å gni det ekstra inn, er GT-R ett tidel raskere fra null til hundre enn 911 Turbo.
Under norske forhold er det vanskelig å si noe eksakt om hvor god GT-R egentlig er. Til det var både føret for dårlig og testen for kort, samtidig som myke vinterdekk ødelegger mye. Det kan likevel konkluderes at bilen har prestasjoner på linje med Millennium Falcon. 3,6 sekunder opp til hundre, og det samme ned til null igjen. Tråkker man gassen i bunn, brøler motoren illsint. Den lynkjappe automatkassen er plassert bak for å balansere bilen, og man hører det sjalter og slår når bilen girer opp og ned i et kolerisk tempo.
GT-Rs kjøreegenskaper kan karakteriseres som utrolig arrogante. Det virker nesten som bilen ikke kunne bry seg mindre om dine forsøk på å bringe den ut av fatning. Den er så lettkjørt og enkel å behandle, til tross for den ekstreme effekten på motoren. Legger man inn en sladd, er det omtrent like krevende som å parkere utenfor Ikea på en søndag. Med tre forskjellige brytere kan man justere understell og oppsett fra «comfort» til «R», der det siste nok står for «Rett i fengsel». Bilens egenskaper er hinsides norske veiforhold, og den eneste trøsten er vissheten om at en sykemeldt politimann svært sjelden håndterer laserpistol.
Sammenlignet med Porsche 911 Turbo ser GT-R ikke bra ut. Den smått vulgære spoileren bak og den generelle designen vitner om at hovedmarkedet for bilen er i landet som har kommet lengst i å kultivere dårlig smak. Ja. Vi snakker om USA. Innvendig er det noe bedre. Det store problemet der er at det er trangt. Baksetene er greie nok, men skal en voksen person sitte der, bør man være benamputert og under 150 centimeter lav. Bagasjerommet overgår Porsche 911, uten at GT-R er en familiebil av den grunn.
Som den japanske supersportsbilen den er, er GT-R selvsagt proppet full av gadgets. Aldri før har en kjørecomputer hatt i nærheten av så mange funksjoner som GT-Rs. Her kan man loggføre absolutt alle de tusener av sensorer som er trykt inn i bilen. De vanlige parameterne som forbruk, turbo- og oljetrykk og hva som helst annet, er selvfølgelig på plass. Men her kan man også overvåke gravitasjonskreftene i alle retninger, ta rundetider og sannsynligvis utføre kalkulasjoner og analyser som er nødvendige for å sende bilen ut i jordbane. Motoren gir uansett krefter nok til å unnslippe jordens gravitasjonskraft.
Fremste konkurrent til GT-R er selvfølgelig Porsche, og Nissan-ingeniørene må ha drømt på tysk da de pønsket på GT-R. Audi R8 eller RS4 er også alternativer, men ingen av dem matcher Nissans konsept. Italia med tullebilene Ferrari 430/430 Scuderia og Lamborghini Gallardo er også alternativer. Det eneste spørsmålet som da gjenstår, er hvorfor det bare er biler fra de tidligere aksemaktene som kjemper om å være best på Nürburgring. Historiens veier er uransakelige, og målet er å komme under 7,29 minutter.