Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Årets avis på nett og papir!

  • Populære Søk:
  • Siste stillinger
  • Lederstillinger
Vis alle stillinger
TRE ØNSKER I ETT. Brasserie France innbyr til seriøs spising i en vennlig, avslappet atmosfære og til behagelige priser.FOTO: SIGBJØRN SANDSMARK Sigbjørn Sandsmark
TRE ØNSKER I ETT. Brasserie France innbyr til seriøs spising i en vennlig, avslappet atmosfære og til behagelige priser.FOTO: SIGBJØRN SANDSMARK Sigbjørn Sandsmark les mer

no_topic

Vive la France!

Brasserie France har med hell rendyrket det som før het en touch.
Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Hvordan så han det? utbrøt Salt, overrasket over at servitøren øyeblikkelig var på plass med et ekstra glass. Salt var tom for rødvin og hadde skult på Sancerre-flasken som Pepper ikke helt hadde klart å tømme.

– Jeg ser alt, men hører intet, flirte servitøren, og Salt og Pepper flirte med. Men da hadde moroa vart i flere timer allerede.

Populære Touch of France har forsiktig fornyet seg, men den mest åpenbare forandringen er navneendringen til Brasserie France. Det signaliserer vel en rendyrking av det franske som det uansett alltid har vært mye mer enn en «touch» av her. Salt og Pepper kjente igjen de små bordene og de lange skinnsofaene mellom varmgule vegger og store speil, de klassiske svart-hvitt-fotografiene, den hvitløkmettede vinden fra et åpent kjøkken, og den grotesk maltrakterte gipsrosetten i taket. De kjente igjen mange av de franske standardene på den innbydende menyen, som bouillabaisse og bakt andelår. Ikke minst kjente de igjen servitøren.

– Det er et godt tegn når flinke og kunnskapsrike folk velger å bli på et sted år etter år, hvisket Salt og tok for seg av lekre, kjølige østers som man får tre av pluss et glass muscadet for 145 kroner.

Der alt kan skje. Betjeningen på Brasserie France liker åpenbart å prate med folk. Salt og Pepper kunne se to andre middagsgjester som spiste alene. Begge var i passe alder, og begge fikk omhyggelig oppvartning og svar på mange spørsmål.

– Tror du de oppdager hverandre? undret Salt.

– Tviler jeg på. Men her kan alt skje, sa Pepper som mintes en gang noen ved nabobordet hadde klint over desserten.

Nå kom servitøren med fersk pariserloff, fransk smør og fakta om ting på menyen som ikke var tilgjengelig. Men for Salts del var valget enkelt – vintermenyen var uimotståelig. Den startet med tartar av lekker, rå sjøørret og en anelse røkt ål, servert med deilig vispet crème fraîche og melbatoast.

Pepper satset på hvitløkgratinerte snegler på sjampinjonghatter, en kombinasjon som kanskje er mest for spesielt interesserte.

– Men det funker for meg, sa Pepper.

Fisk som funker. Hovedrettene funket også – i hundre. Nå var det Peppers tur til å møte sjøørreten – et stort og deilig stykke servert med cous cous, kranset av en lys, vispet blåskjellsaus. Fisken flaket seg perfekt og varte lenge, faktisk lenger enn tilbehøret som Pepper gjerne kunne tatt mer av.

– Det kunne i grunnen jeg også sagt, men det er min eneste innvending, kommenterte Salt som hygget seg med rosastekt kalvemørbrad. Kjøttet smeltet i munnen. Men den enslige kålruletten kunne godt hatt selskap. Til gjengjeld kunne Salt trøste seg med et deilig glass Crozes Hermitage som servitøren hadde anbefalt.

Pepper hadde vært mellomfornøyd med å bli plassert ved døren, men hadde i hvert fall god oversikt over hvem som kom og gikk, og hvordan personer uten reservert bord ble dirigert oppover i etasjene der det før het d'Artagnan. Der er det nå ekstra kapasitet, inkludert ulike chambres separees for moro av ulike størrelser.

Den enslige mannen hadde nå fått selskap av en annen mann, og de var fordypet i seriøs spising. Damen med spørsmålene hadde på sin side spist ferdig. Nå forlot hun åstedet med et hemmelighetsfullt smil om munnen.

– Tror du hun er fra Guide Michelin? undret Salt.

– Tviler jeg på, sa Pepper.

– Men kanskje de mennene er. Uansett burde Michelin sende en spion hit snarest.

En god buss. Kaloribussen er servitørens ord på den digre dessertvognen som går i rute gjennom rommet, søkklastet med dekadente fristelser – alt fra brennevinsdrenkede frukter til enkle små kaker. Salt og Pepper prøvde så mye de våget, men greide ikke å bli enige om hva som var best – husets vesle crème brûlée, eller kanskje vannbakkels, pannacotta eller den kraftige kokossorbeten.

– Jeg kommer gjerne tilbake hvis dere trenger mer, sa servitøren.

To ganger fire retter, samt en flaske og tre glass vin kom på nærmere 1700 kroner.

– Ble ikke dette veldig dyrt, undret Salt.

– Synes jeg ikke, svarte Pepper.

– Vi har jo ikke akkurat spart på noe. Vi kunne gjort det rimeligere. Men fanden spare, dette er noe av det beste jeg har spist i Oslo på lange tider.