På Brandbu står Johan Swärd og myser i det skarpe lyset. Svedjerugen, kornet som skogfinnene tok med seg til Norge for flere hundre år siden, vokser allerede over hodet hans. Vinden former vakre mønstre i åkeren. Enkelte kaller Hadelands-landskapet Nordens Toscana.

– Jeg har ikke sett politiet på tunet ennå, sier kornbonden med et smil.

Han er urkornets gudfar i Norge, og har oppformert og testet 40–50 ulike slag. EU-regler skal stoppe bønder som Swärd, men hittil har ingen tømt såkornposene på låven hans, selve «genbanken». Mange av dem ikke godkjente sorter, som loven sier de må være. Emmer, spelt, enkorn og svedjerug er gamle og solide kornsorter tilpasset nordiske forhold, utviklet av bønder i flere generasjoner.

I bondekjøkkenet serverer han boller som er bakt med dala lanthvete, hans favoritthvete. Om sorten en dag blir godkjent i Norge, blir den ikke lov å dyrke i større skala.

For Swärd er det en livsstil å ta vare på kornsortene, han sår og høster de ulike slagene med jevne mellomrom, slik at de holdes levende – genene tilpasser seg på nytt og på nytt.

– Vi har bare sorter som Felleskjøpet ikke omsetter. Det er kriminelt, siden jeg ikke har godkjenning på noen av sortene.

Urkornbølge. Bronsealderkornet emmer har blitt den økologiske Oslo-restauranten Maaemos favoritt. Kjøkkensjef Esben Holmboe Bang berømmer kornet.

– Vi vil utvikle brødbaking med urkorn. Jeg synes emmer har fantastiske egenskaper. Brødet får en annen struktur, seigere og grovere. Smaken er kjempegod, den har en mørkere smak enn andre melsorter. Vi har også et nytt prosjekt der vi skal utvikle en ny type øl på gamle kornsorter, sier kokken.

På Noma i København, to ganger kåret til verdens beste restaurant, har de «oldtidskorn» på menyen. I Oslo går varmt speltbrød til 40–50 kroner stykket unna i bakeriene. Kolonihagen på Frogner selger «Urkornbrød» med enkorn, emmer og spelt. Snowboardstjernen Terje Håkonsen prøvde seg med eget bakeri på Bygdøy, «Korn», med varer laget på spelt og emmer.

Mange mener gamle kornsorter er sunnere, gir mindre allergier og mageproblemer. Men gammelkornet har politiske og økonomiske slagsider.

Tap av arter er blitt en alvorlig trusel. Å ta vare på genressurser er et viktig politisk mål i Norge. En gang var frøet fritt. Hvem skulle bestemme hva bonden la i sin jord? Ingen – før landbruket ble industri.

Mange skulle ha mat, det skulle skje fortere, i større volum, supermarkeder skulle fylles. Kornet måtte bli lettere å dyrke, det trengtes kunstgjødsel, sprøytemidler og nye, ensartede sorter. Bondens langsomme foredling av frøet, og frøbytte, ble gammeldags. Gamle sorter forsvant og ble glemt. I stedet kom en frøindustri som ville ha større markeder, enerett og lisenser, og som fikk politikere med seg.

– Jeg var til stede på et møte med økologiske bønder der temaet var at det ikke var lov til å bytte frø lenger. Bøndene var så vantro at representanten fra Mattilsynet ble i tvil, og måtte tilbake til kontoret og sjekke om det var riktig, forteller forsker Regine Andersen, som jobber med bønders rettigheter under den internasjonale Plantetrakten. Turen på kontoret levnet ingen tvil: det var forbudt.

 
EU begrenser. I USA domineres landbruket av kjemigiganter som Monsanto, som blant annet produserer genmodifiserte plantefrø tilpasset ugressmiddelet Roundup. Bøndene kjøper lisens for å bruke Monsantos frø, men får ikke lov til å så på nytt av egen avling. De som mistenkes for å bryte reglementet, møter Monsantos advokater og erstatningskrav. Monsanto har også prøvd å utvikle frø som er spiringsdyktige bare én sesong.

I Norge dominerer ikke den internasjonale frøindustrien på samme måte. Her er markedet for lite og dyrkingsforholdene for sære til at det lønner seg. Men EU-reglene må følges.

Grethe Evjen i Landbruks- og matdepartementet mener at det ikke er noen hemmelighet at det er frøindustrien som står bak regelverket i Europa.

– EUs regler standardiserer ting. Nå har vi i Norge også tradisjoner for å sikre god kvalitet og plantehelse. Men dette regelverket begrenser bondens muligheter, samtidig som vi har behov for å ta vare på andre kvaliteter, som fins i gamle sorter. Det har blitt slik at vi har tatt EUs regelverk og tilpasset det til norske forhold, automatisk, uten motforestillinger. Men nå er det blitt en økt interesse for bønders rettigheter, sier Grethe Evjen.

Villkorn. Verdens eldste kjente funn av korn, er vill enkorn fra Aswan i Egypt, datert 16.300 – 15.000 år f.Kr. Frøene ble starten på menneskelig sivilisasjon. Mennesket ble fastboende og begynte å dyrke jorden. Bondemennesket tok vare på de beste frøene fra hver avling, og sådde dem videre. Slik oppsto variert genmateriale og sterke plantesorter tilpasset klima og miljø.

Da frøindustrien vokste frem, rendyrket den sorter som ga store avlinger. Bakerindustrien ville ha sorter som ga stor og rask heving. Store økonomiske interesser sto på spill, og i 2004 innførte Norge et EU-forbud mot å bytte og selge frø mellom bønder og hageeiere. Reglene var så strenge at det ikke engang var lov å gi frø i gave.

Som EØS-land måtte Norge følge EU-direktivet. Det ble ramaskrik i økomiljøer, som ofte baserer seg på utveksling av erf#229 og plantemateriale. Hageentusiaster ristet på hodet. Og hva med mangfoldet alle var begynt å snakke om? Motstanden i Europa ble organisert i bevegelser som «Let’s liberate diversity».

I 2008 skjedde en tillemping av regelverket i Norge. Ikke-kommersielt frøbytte ble igjen tillatt, og salg fra såvareforretning ble lov når det gjaldt såkalte bev#229ssorter.

Det vil si eldre, flerartede sorter, utviklet på gamlemåten. Det var likevel klare begrensninger. Dyrking kan bare skje inntil en begrenset avlingsmengde. Sortene må være offentlig godkjent. Det er ikke lov med videreutvikling, man «fryser» sorten på tidspunktet den er godkjent og den må holdes innenfor landegrensene.

 
Middelaldersk. – Du kan ikke bare lage en lov som utrydder 10.000 års sedvane med å bytte frø, sier Anders Næss.

Han holder til i Sigdal i Buskerud og er daglig leder i Økologisk spesialkorn, Norges første godkjente såvareforretning for produksjon av bev#229sverdige kornsorter. Han har altså lov til å selge såkorn til andre bønder. På tunet står et mobilt stenovnsbakeri, som han reiser rundt med for å promotere spesialmelet.

Næss har to mål for forretningen:

– Å holde på lovlig, og å bevare sortsmaterialet.

Han «så lyset» da forbrukere og bakere etterlyste andre melkvaliteter. Men enkelt er det ikke. Selv om det etterhvert er lovlig å selge frø av godkjent bev#229ssort, fra godkjent såvareforretning, er det grenser for hvor mye en bonde kan dyrke innen et område. Ett eksempel: Dyrking av svedjerug kan bare utgjøre 0,5 prosent av all rugomsetning i Norge.

– Kommersiell begrensning av tradisjonssortene er tull og middelaldersk. La oss si at svedjerugen tar av i markedet, men så kan man bare dyrke et visst areal av den? Hva er poenget med det? Hvem ønsker å begrense oss? Det er store såvareselskaper som ønsker å være monopolister. Vi driver pionérvirksomhet og selger sorter med unike kvaliteter. Vi ønsker å følge reglene.

Torgunn Johnsen i Mattilsynet forklarer at Norge var motstander av mengdebegrensning da direktivet om bev#229sverdige sorter ble vedtatt av EU. Synspunktet nådde ikke frem.

– Vi hadde ikke mulighet til å hindre en kvantumsbegrensning. Kommisjonen sa at «dette ikke er noe å diskutere». Men Norge og andre land bidro til at den tillatte kornmengden ble større, sier Johnsen.

Mangfold. Anders Næss i Sigdal er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole.

– Jeg søkte et dypere forhold til det jeg skulle selge, og det har jeg nå, sier Næss.

– Mat og eldgammel plantekultur krever en annen tankegang enn industrielt landbruk, som har destruktive sider. Men at kvaliteten er etterspurt, er viktig. Det er jo ingen vits i å holde på hvis det ikke er marked for det.

Han mener at bøndene i EU ikke fikk med seg hva som foregikk da reglene om frøomsetning og bruk ble laget.

– Jeg er glad jeg er økonom og ikke utdannet på Ås. Det gjør at jeg kan tenke fritt. Kontroll og lisens på liv er en perversjon. Det er mangfoldet som skal sikre mat i fremtiden, ikke ensrettede monokulturer.

 
Plantetraktaten. Bøndenes grunnleggende rett til å bruke frø er blitt en viktig oppgave for statsviter Regine Andersen ved Fritjof Nansens institutt. Hun er ekspert på internasjonale avtaler og regelverk. Plantetraktaten i Verdens matvareorganisasjon (FN-organet FAO) skal sikre bøndenes stilling. Andersen frykter at det meste av frøarven kan gå tapt.

– Frøindustrien produserer nye, kommersielle plantesorter og er sentrale for matproduksjonen. De er ikke engasjert i å bevare mangfoldet for fremtiden. Mye av plantearven er allerede gått tapt de siste 100 årene, sier forskeren.

Hun tegner en kurve som viser hvordan artsmangfoldet innen jordbruket har økt jevnt og trutt de siste 10.000 år. Fra overgangen til det 20. århundret synker kurven som en møllesten: Landbruket endret karakter fra små enheter til masseproduksjon, store aktører og ensartede plantesorter. Plantenes egen motstandsevne mot sykdom og uvær ble mindre viktig.

I dag spør man om denne typen jordbruk er bærekraftig. Den internasjonale landbruksrapporten IAASTD 2008, som samlet 4000 forskere fra 53 nasjoner, peker på store problemer med jordfruktbarhet, klimautslipp, erosjon og sortsmangfold. For å sikre verden mat, må store endringer til.

For å bevare mangfold, må frø stadig tilpasse seg nye vekstforhold.

– Det avhenger av aktiv bruk. Da blir bonden sentral – rettigheten til å bruke, bytte, selge og ta vare på frøene. Hvis det frihetsrommet blir for trangt, mister bøndene insentivene, sier Andersen.

Det er ikke mulig å tallfeste sikkert hvor mange kornsorter som er forsvunnet i Norge. De er jo borte, og hver variant hadde ikke nødvendigvis noe navn. Men forsker Svein Solberg i NordGen (Nordisk Ministerråds genressurssenter) regner med at det tidligere fantes minst en variant av hver kornart, i hver norske kommune. Av dette finnes det i dag fire kjente hvetesorter, 20 byggsorter, syv rugsorter og ingen opprinnelige havresorter.

Selger ulovlig. En lerke kvitrer høyt på himmelen i Brandbu. Grå ulldotter beveger seg i grønne bakker langt borte. Her på Aschim Vestre ble det trolig etablert gårdsbruk allerede 200–300 år e.Kr. Johan Swärd og kona Kristin dyrker korn som stammer helt fra bronsealderen.

– Reglene om frøomsetning og ønsket om matmangfold henger ikke på greip. Men om det var dødsstraff for dette, ville jeg vurdert om dødsstraffen tjener saken, sier Swärd og humrer.

Telefonen ringer ustanselig hos urkornsbonden.

– Det er et kjempepotensial, mange kunne drevet som meg. Særlig de som har matintoleranse oppdager at de kan spise vårt mel, sier Swärd.

Han skulle gjerne satset mer på dala lanthvete, som passer utmerket til klimaet, og som sannsynligvis er ganske lik sorten som opprinnelig fantes her.

Reglene sier at godkjente bev#229ssorter hører til innenfor landets grenser. Johan Swärd mener derimot at kornsorter hører sammen innenfor klimaregioner, og at områder i Sverige, Norge, Finland og Russland naturlig henger sammen.

– Hvis en annen bonde vil ha korn fra meg, gir jeg ham to kilo av sorten. Da kan han selv formere opp, og etter tre år vil han få en avling som er så stor at han kan produsere for salg, sier kornbonden.

Men Swärd har ingen godkjent såvareforretning. Likevel har han solgt såkorn av nakenbygg og svedjerug til Holli Mølle, som har vokst seg store på økologisk mel og gamle kornsorter.

– Jeg har vel solgt 500 kilo svedjerug til Holli. Og det har blitt et par hundre kilo som jeg selger hist og pist. Jeg advarer alltid om at jeg ikke har godkjenning.

 
Stuerent. Holli Mølle ligger i Spydeberg i Østfold. De vil ha «kornsorter som ikke er foredlet i laboratorium». Melet er tatt inn i kjeder som Ica og Meny, men Trygve Nesje i Holli Mølle presiserer at de ikke selger Swärds sorter til de store matvarekjedene.

– Vi vil ikke kommersialisere sorter som ikke er helt stuerene. De blir for spesielt interesserte, inntil regelverket er mer på plass. Men Swärd gjør en fabelaktig jobb, sier Nesje.

Til tross for det strikte regelverket, har urkornbøndene medspillere i statsapparatet.

– Vi bidrar så langt vi kan med å hjelpe bøndene og være pragmatiske. Hvis det er en svensk kornsort som passer i Norge, skal vi nok få det til, sier Åsmund Asdal i Norsk genressurssenter, som skal sikre nasjonale genressurser og gi råd til Mattilsynet om bev#229sverdige plantesorter.

– Hva synes du om EUs regelverk?

– Jeg mener reglene er tilpasset såvareindustriens behov og ikke mangfoldet.

Så for at mangfold skal fremmes, får Johan Swärd statlige penger for å ta vare på og formere opp frø.

– Er det problematisk å støtte Swärd, når han selger såfrø uten godkjenning?

– Vi har sett på samarbeidet som et prosjekt for å forberede de nye reglene – å gjøre det lovlig å få registrert og omsette de gamle sortene. Det blir enklere å registrere seg som såvareforretning. Det antar vi miljøet vil være interessert i å få orden på, sier Asdal.

For bønder i utviklingsland, blir situasjonen fort prekær hvis det ikke finnes lokalt drevne frøbanker, mener forsker Regine Andersen. Under en naturkatastrofe blir det spørsmål om liv og død.

Ansvaret. Johan Swärds svedjerug vil snart være to meter høyt. Kattene, en stripet og en svart, ruller seg i gresset foran stabburet. Her står postpakkene klare til forsendelse, fylt av melposer med nakenbygg, enkorn og svarthavre.

– Som samfunnsborger i et demokrati, vil jeg i utgangspunktet følge lover og regler. Jeg kjører for eksempel ikke for fort, sier Swärd.

– Men det personlige ansvaret må ikke bli borte. Hvis det tas beslutninger som er mot folkets og nasjonens beste, da er det min plikt å protestere mot det.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.