- Å, hold kjeft! Robert Keith (46) roper opp. Det engelske styremedlemmet i teknologiselskapet Idex klarer ikke å holde seg i skinnet lenger. Han er tre etasjer under jorden i Felix konferansesenter på Aker Brygge. Det er mandag 13. november og generalforsamling i selskapet som utvikler teknologi for å ta i bruk fingeravtrykk som passordbeskyttelse i mobiltelefoner og pc-er. De 39 tilstedeværende holder pusten.

Storaksjonær Robert Keith er kommet på kant med den utstøtte gründeren Svein Mathiassen (51) og en liten gruppe av aksjonærene. Disse raser mot Robert Keith, hans engelske forretningspartner Thomas Fussell (40) og forretningsmetodene deres. De anklager de to parhestene for å gi blaffen i den industrielle utviklingen av selskapet, og mener engelskmennene bruker Idex som nok en brikke i sitt eget finansielle spill. Et spill som inkluderer et virvar av selskaper kontrollert av Thomas Fussell, Robert Keith, deres venn Eric K. Simpson i Hong Kong og et selskap som forvaltes av sveitseren Jürg Mathys i Basel.

- Denne generalforsamlingen er hårreisende. En overkjøring av småaksjonærene. Dette tar kursen mot et rent pokerspill!

Gründer Svein Mathiassen er forbannet. Det samme er småaksjonær Per Sølvberg (29). Styreformann og møteleder Morten Opstad (47) blir stadig avbrutt av bemerkninger fra de to. Mot innkallingen. Mot at fullmaktene ikke gjøres tilgjengelige før det stemmes. Mot at generalforsamlingen i et norsk selskap foregår på engelsk. For at bemerkningene protokollføres. Kort sagt, mot Thomas Fussell og Robert Keith. Lokalet er leid for tre timer. Vedtakene ventes klubbet gjennom mye raskere enn det. Generalforsamlingen i alle de norske selskapene Keith og Fussell er inne i telles i minutter og ikke i timer. Det gjelder datalagringsselskapet Opticom, og det gjelder Fast Search & Transfer som blant annet utvikler søkemotorer for internett. Idex 13. november 2000 skal vise seg å bli et unntak.

- Vi har ikke tid til dette. Jeg har et fly jeg må rekke, stønner Robert Keith.

Papirmilliardærer
Det norske aksjemarkedet har gjort Robert Keith og Thomas Fussell til papirmilliardærer. I første rekke takket være spekulasjonsaksjen Opticom og avleggeren Fast. Bare i disse selskapene sitter Keith og Fussell med aksjer til en verdi av nærmere fire milliarder kroner, etter selv å ha investert rundt 945 millioner kroner - ifølge deres egne beregninger. Blant annet finansiert gjennom lån i storbanken Credit Suisse First Boston.

Engelskmennene har så langt hatt en skyhøy avkastning på pengene. Også etter it-fallet. På det meste var Opticom og Fast tilsammen verd nær 60 milliarder kroner. I dag er prislappen nærmere 16 milliarder.
Fussell og Keiths rulleblad i Norge strekker seg tilbake til slutten av 70-tallet. Oppskriften er fortsatt den samme: Aktuelle objekter er selskaper, gjerne med høy risiko, på desperat jakt etter penger. Med de samme lojale støttespillere sikres kontrollen over aksjemajoriteten gjennom kapitalutvidelser rettet mot utvalgte investorer.

Så begynner jobben med å få fart på kursen. Da en gruppe engelske meglere på slutten av 80-tallet ble bedt om å spå utviklingen i det norske aksjemarkedet, var det en som skilte seg ut.

- Helt vilt. Det blir beserk-gang i Oslo, sa Robert Keith.
- Det skal opp, opp. Totally crazy!

Han og Fussell møttes i meglerhuset T. C. Coombs i 1983, siden har de vært nære samarbeidspartnere. Keith har ikke utdannelse utover folkeskolen, men kom likevel innenfor døren i Londons finansmiljø etter en kortere gjesteopptreden som ansatt på et av byens psykiatriske sykehus. For Fussell gikk ferden til finansmarkedet via en heller beskjeden karriere som geolog.

- Alt som betyr noe for meg er aksjekurser, sier Keith.

I kjølvannet av Keith og Fussells investeringer florerer en rekke selskaper med adresse i Hong Kong, samt europeiske finansinstitusjoner med ukjente oppdragsgivere. Enten vi snakker om Hardanger Sunnhordland Dampskipsselskap, Bergen Nordhordland Rutelag og Norsk Polar Navigasjon på 80-tallet. Kirkland, Opticom og Fast Search & Transfer på 90-tallet. Eller Idex i år 2000. Aksjonærer med veldig lav profil. Fussell og Keith har deres fulle tillit, og kanskje viktigst av alt - deres fullmakt til å stemme når viktige avgjørelser skal tas. Aksjemajoriteten er sikret. Og kontroll over styre og stell.
Aksjeposter har føket hit og dit mellom selskaper kontrollert av Fussell, Keith og Eric K. Simpson. Det fikk Oddvar Vigestad til å sperre øynene opp da han ble tilsatt som sjef for trauste Bergen Nordhordland Rutelag i 1988.

I buss og båt
19. mai 1988 spaserer seks unge, norske økonomistudenter opp på generalforsamlingen i Bergen Nordhordland Rutelag. De sier at de representerer Hong Kong-selskapet Saye Trading Limited.

I det stille hadde Hong Kong- og London-registrerte selskaper fått kontrollen over en aksjepost på 8150 aksjer, nesten ti prosent, som selskapene solgte mellom seg.

- De aksjene var på vandring hele tiden. Det begynte med et Hong Kong-selskap. Så kom det engelske inn, sier Vigestad.

Det engelske selskapet het T. C. Coombs, hvor Fussell og Keith jobbet. Hong Kong-selskapet sto i navnet til Eric K. Simpson. På under ett år hadde kursen økt fra 50 til 400 kroner per aksje. Det er mye for et selskap som frakter vestlendinger over fjord og fjell. Tilsynelatende kjedelige Bergen Nordhordland Rutelag ble børsvinneren i 1988.

- Det var så raske flyttinger at det var nesten daglige endringer i loggen, husker Vigestad.

29. mars 1988 solgte for eksempel T. C. Coombs de 8150 aksjene til Fearnley Fonds som i sin tur solgte til Saye Trading Limited 7. april. Administrerende direktør Vigestad fikk aldri vite hvor mye selskapets aksjonærer tjente på aksjespekulasjonen.

- Jeg fikk aldri vite prisene fordi det gikk så fort. Det ville kreve et detektivarbeid å finne det ut. Det var noe vi ikke prioriterte. Men det var snakk om relativt store summer som ble flyttet, sier Vigestad.

Samme år var britene på oljejakt på Svalbard. Selskapet Norsk Polar Navigasjon passet bra for spekulasjon - finnes det gass og olje på Svalbard eller ikke? Uten noen nyheter som helst varierte børsverdien av selskapet mellom 70 og 130 millioner kroner våren 1988.
Høyt oppe på aksjonærlisten sto Hong Kong-registrerte Simpson Financial Management og T. C. Coombs fra London. Einar Ianssen sitter på kontoret i Trondheim og ler. Igår fikk 76-åringen Kongens fortjenestmedalje og tok seg en skikkelig fest. Dagen derpå er en god dag å mimre på.

Ianssen var med i Norsk Polar Navigasjon siden 1960-tallet og er fortsatt på oljejakt på Svalbard. Fussell og Keith hoppet over på Hans Gude Gudesens teknologieventyr i Opticom.

- Herrene Tom og Robert hadde ingen interesse av det som foregikk på Svalbard. Det de var interessert i var to ting: Pengene i potten og børsnotering.

Harde beskyldninger
På nest bakerste rad tre etasjer under jorden i Felix kino i november 2000 biter aksjonær Per Sølvberg på kulepennen. Han rensker strupen, reiser seg opp og sier at han gjerne vil komme med alle innvendingene sine på en gang.

- Da skal jeg bare ta ordet denne ene gangen og så slipper du å si «shut up!» slik du gjorde sist gang.

Det er Morten Opstad som er møteleder. Men i likhet med Mathiassen henvender Sølvberg seg til Robert Keith.

- Hvilke kriterier la dere til grunn da dere inviterte Food International til å bli med i emisjonen?

Administrerende direktør Andrew Heap reiser seg opp.

- Ahhh...ehhh...hmmm... Altså, jeg kjenner ikke det selskapet du snakker om, sier Heap.

Han ble hentet til jobben som administrerende direktør i Idex for 15 måneder siden. Da han startet i it-selskapet var han en av dem som skrev hele teksten i sine e-postmeldinger i adressefeltet. Men Heap er en lojal mann.

- Du kjenner ikke selskapet Food International, halvveis spør, halvveis spytter Sølvberg.
Keith hjelper Heap, møteleder Opstad legger armene i kors.
- Jeg har et fly jeg skal rekke, sier Keith.
- La meg fullføre. Please, sier Sølvberg.
- Da må du være kort. Snakk sivilisert, men fremfor alt raskt, sier Keith.

Fortsatt ikke møteleder. Det er Opstad. Sølvberg antyder innsidehandel. Keith ser opp, Heap spretter i været.

- Du skal være forsiktig når du bruker ordet innsidehandel. Det er mange svært dyktige advokater i dette rommet, advarer Heap. Advokat Opstad står med armene i kors.

Sølvberg gir seg ikke.
- Jeg har mer jeg vil si. Det tar to minutter.
- Nei det har du ikke, for vi vil ikke lytte, sier Keith.
Sølvberg åpner munnen igjen.
- Å, hold kjeft!
En eldre mann med hvit skjorte og hvitere hår ser underholdningsverdien. Resten av lokalet venter nervøst.
Sølvberg fortsetter.
- Fussell and Keith.....
- Are running away with the company, avbryter Keith ironisk. Og skinner opp.

Engelskmennenes skygge
- Det har gått skikkelig dårlig med Fast og Opticom i det siste.
Eric K. Simpson er en mann av få ord. Han har vært særdeles aktiv på det norske aksjemarkedet gjennom to tiår, men har så langt ikke sagt ett eneste ord til pressen. Når han først sier noe er det ikke av det oppsiktsvekkende slaget.
- Skikkelig dårlig, gjentar Simpson.

Amerikaneren med base i Hong Kong har ikke vært i Norge en eneste gang. Men der Keith og Fussell har investert, har Simpson skutt inn penger også. Mye penger. I Bergen Nordhordland Rutelag, Hardanger Sunnhordland Dampskipsselskap og Norsk Polar Navigasjon på 80-tallet. I Kirkland, Opticom, Fast Search & Transfer. Og i Idex. I Asia har Simpson tjent sitt levebrød som importør av kontormøbler. Stor it-investor ble han først i lille Norge.

Gjennom sine selskaper Food International og GPR Technology eier Simpson nå aksjer i Opticom og Fast for tilsammen rundt 925 millioner kroner, etter å ha solgt seg ned de siste månedene. I Idex er han største aksjonær med 24 prosent av aksjene til en verdi av rundt 70 millioner kroner. Fussell ble kjent med Simpson da han bodde i Hong Kong fra 1983 til 1985.

- Han er en venn, sier Fussell om Simpson i dag. Tidligere har Fussell vært lite villig til å snakke om mannen som følger hans egne investeringer som en skygge.
- Noen ganger trenger man - hva heter det - kritisk masse, når vi setter sammen investorene. Når du trenger penger raskt, er det lettere å gå til noen du har samarbeidet med tidligere, sier Keith.

Mens Keith og Fussell offisielt har bundet seg til ikke å selge aksjer i Opticom og Fast på flere år, kan Simpson handle som han vil. Det har han gjort. Simpson er kjent for å treffe godt med handlene sine.
- Jeg er ikke så sikker på om jeg har tjent noe særlig, sier ordknappe Simpson.

Men i slutten av august i år solgte de Simpson-registrerte selskapene Food International og GPR Technology Fund Opticom-aksjer til en verdi av rundt 200 millioner kroner. Salget skjedde omtrent da kursen var på topp, idet en rekke positive analyser av selskapet var på vei ut i markedet. Simpson har handlet friskt i Opticom-aksjen i august måned også tidligere. I 1997 for eksempel. Opticom var ikke priset til mer enn drøyt milliarden, men så føk markedsverdien opp 650 millioner kroner i løpet av august. Den kraftige kursoppgangen ble delvis forklart med den tilsynelatende høye omsetningen i aksjen. Det viste seg imidlertid at nesten 90 prosent av transaksjonene som gikk utenom megler skyldtes flytting av aksjer mellom ulike Simpson-kontrollerte selskaper. Simpson-selskapet Equitechs 465.000 Opticom-aksjer var blitt fordelt til GPR Technology Fund og GPR Technology Trust i løpet av måneden. Også de registrert i navnet til Simpson. Aksjekursen gikk fra 114 til 181 kroner.

- Jeg er bare en liten investor som vil være anonym, sier Simpson om sin selvpålagte taushet. Det eneste som bryter med anonymiteten er boligen hans. Den ligger like ved Hong Kongs beste utkikkspunkt, Victoria Peak som rager 552 meter over havet. Bare en svak summing fra sentrum når opp den grønne, bratte fjellsiden til boligen i Pollock's Path 11.
Boligene handles for hundrevis av millioner kroner selv om boligprisene har falt ti prosent de siste månedene. Her kan Hong Kongs rikeste sitte og se ned på helikoptrene som lander på skyskraperne i bykjernen.
I likhet med resepsjonsdamen på kontoret har vaktmannen innenfor den høye porten i Pollock's Path 11 fått klar beskjed om at Eric K. Simpson ikke er inne om journalister kommer på besøk.

Hong Kongen
- Fant dere adressen min ved hjelp av Fasts søkemotor? Jeg har nemlig bedt dem fjerne alle opplysninger om meg.

Eric K. Simpson er på jobb, men irriterer seg over at han ikke forlot kontorlokalene i 13. etasje i Luk Kwok Centre i bydelen Wanchai litt tidligere enn vanlig.
- Jeg er bare smågutt her nede. Hvorfor bry seg om meg?

Den middelaldrende amerikaneren ber om å bli trodd. Og blir det. Eric K. Simpson er en smågutt i Hong Kong. De som skulle ha greie på investormarkedet melder pass - de har hverken hørt om Simpson eller noen av de titall selskapene som er registrert i hans navn. Den eneste avisen som har et bilde av ham er South China Morning Post. Bildet er fra 28. juni 1977. Det eneste Simpson-selskapet som er blitt ble nevnt i Hong Kong-pressen er møbelselskapet Pacific Decor. Artikkelen sto på trykk i samme avis 9. april i år og handlet om italiensk design.

- Kjenner du Robert Keith og Thomas Fussell?
- Jeg har sett navnene deres på websiden.
- Du kjenner navnene fra websiden?
- Jeg har møtt dem. Men jeg gir ikke intervjuer og jeg vil ikke kommentere mine investeringer.

Simpson vil vekk
- Er investeringer gjennom selskaper som er registrert i ditt navn gjort med dine eller andres penger?
- Mesteparten er egne penger.
- Det betyr at du også investerer på vegne av andre. Hvem?
- Mesteparten er egne penger.
Amerikaneren får fotografens blitzlys i fjeset, og har fått mer enn nok.
- Jeg vil ikke snakke med dere!

Eric K. Simpson smeller igjen glassdørene inn til Simpson Financial. De samme dørene som leder inn til Simpson Investments, Food International, GPR Technology Fund, GPR Technology Trust og Free Sun Investments. Og døren til det eneste av Simpson-selskapene som har noen ansatte utenom ham selv - møbelbutikken Pacific Decor. Alle selskapene holder til her i 13. etasje i Luk Kwok Centre. Simpson går resolutt inn på kontoret og sender en glødende e-post til Thomas Fussell.

Oh, God
Hong Kong er blant de aller enkleste steder å starte et nytt selskap. Det er gjort i løpet av en halvtime i lokalene til selskapsregisteret i Queensway. Det har Simpson benyttet seg av. Og selskapene hans endrer rett som det er navn. Simpson Financial het tidligere Meripon Financial and Property Services. Food International het Paganda. Nå har Simpson sendt melding til selskapsregisteret om at han vil deregistrere Food International. Det ser også ut som han har lagt ned Saye Trading. Men nye selskaper er kommet til.

- En av fordelene med å starte selskaper i Hong Kong er at man slipper å offentliggjøre så mange opplysninger som i England, sier Stephen Brown. Han er forskningsdirektør i Kim Eng Securities, og er blant dem med best oversikt over Hong Kongs investormiljø. Han har aldri hørt om Simpson og rynker på nesen når han hører hvor amerikaneren bor.

- De pengene han har brukt for å skaffe seg boligen har han helt sikkert ikke tjent på forretningsaktivitet i Hong Kong. Da ville jeg visst det, sier Brown. Den største fordelen her er at ingen av inntektene innbyggerne tjener utenlands blir skattlagt.

- Hong Kong er et skatteparadis for innbyggere som tjener pengene sine andre steder enn i Hong Kong, sier Brown. Denne Simpson har gjort ham nysgjerrig. Han får vite at Simpson er venn av Thomas Fussell.
- Tom Fussell, mumler Brown for seg selv. Navnet lyder kjent.
- Han var i Hong Kong midt på 80-tallet...?
- Tom Fussell.... Brown mumler mer.
- Han jobbet blant annet i T. C. Coombs...?
- Oh, God, avbryter Brown. Rister på hodet. Og ler.

Maktesløse myndigheter
Miljøet rundt Fussell og Keith har enda en anonym aktør, Hyson Limited, med en postboksadresse i Basel, Sveits. Selskapet kontrollerer store poster i Fast Search & Transfer, har vært inne i Opticom og var i sin tid inne i Kirkland sammen med Fussell og Keith.

Oppført som kontaktperson i Hyson Limited står en mann ved navn Jürg Mathys. Men Mathys er en svært lite snakkesalig fyr. Med unntak av noen ytterst få gloser på gebrokkent engelsk oppnår man lite annet enn sure grynt gjennom en telefonhenvendelse.

- Disse selskapene er ikke en ting jeg er involvert i personlig. Vi plasserer bare penger på vegne av klienter.
- Og hvem er så disse klientene?
- He, he. Det kan jeg nok ikke si, sier Mathys.
Fussell og Keith sier at de ikke kjenner ham.
- Han er en sveitsisk porteføljeforvalter. Jeg kan ikke snakke med ham. Han snakker bare tysk. I hvert fall høres det sånn ut, sier Robert Keith.

Mangelen på informasjon om flere av de anonyme aksjonærene i spesielt Opticom får norske myndigheter til å rive seg i håret. Norge er blant de land i verden som har strengest regler når det gjelder rett til innsyn i selskapers aksjonærlister. Likevel er det en smal sak å gjemme seg bak kundekontoer hos banker og finansinstitusjoner i andre land. Bak skjuler det seg gjerne et nytt selskap. Og slik kan det fortsette nærmest i det uendelige, på tvers av landegrenser og ulike regler for hva som må offentliggjøres av informasjon.

Tilbake står Oslo Børs og norske myndigheter - nærmest maktesløse, ifølge dem selv.

- Nei, det er ikke god nok oversikt til enhver tid, innrømmer avdelingsdirektør Eirik Bunæs i Kredittilsynet. Han hevder å være ganske forbauset over enkelte internasjonale selskapers særlige interesse i norske selskaper.
- Likevel er det lite som blir gjort for å få oversikt over hvem bakmennene er?
- Det er tidkrevende og vanskelig. Når du skreller en løk er det langt til midten, sier Bunæs.

Kurssensitiv informasjon
Tre etasjer under jorden i Felix konferansesenter i november 2000 har Robert Keith fortsatt veldig dårlig tid. Gründer Svein Mathiassen reiser seg. Han mener at det er tull å utstede nye aksjer i Idex nå. Selskapet er verdsatt til rundt 250 millioner kroner og har plenty kapital. Han mener styret kontrollerer så mange aksjer at det kan påvirke kursen vesentlig. Og han mener styret sitter på veldig kurssensitiv informasjon. Dette sier Mathiassen. På norsk for å tydeliggjøre sin protest. Keith og Heap får en kort oversettelse.

- Rubbish, avbryter Robert Keith.
- Vi prøver å redde selskapet - overlat det til oss!
Idex-aksjen har vært utsatt for ryktespredning i lang tid. Ryktene skal ha det til at det skal være inngått en avtale med et større europeisk mobiltelefon-selskap. Dette er hele tiden blitt avvist av selskapets administrerende direktør Andrew Heap.
- Selskapet har ikke inngått en eneste avtale, hverken kommersielle eller andre, sier han.
- Så det finnes overhodet ingen slik avtale?
- Ryktet skal ha det til at vi har en avtale med Nokia, sier Robert Keith.

Han avviser at det er tilfelle.

- Så det finnes ikke engang et «letter of intent» med Nokia?
- Nei, nei, nei, gjentar Keith.
- Dere skal være klar over det at bare Svein Mathiassen går forbi en mann fra Nokia på gaten, så tar han det som en avtale.

Nokia
Men det deltagerne på generalforsamlingen 13. november ikke fikk vite var at Andrew Heap samme kveld satte seg på flyet til Helsingfors. For å fortsette forhandlinger som har pågått i lang tid, både med Nokia direkte og den finske mobilkjempens leverandør ST Micro Electronics.
Det aksjonærene heller ikke har fått høre er at minst én viktig avtale forlengst er undertegnet. 23. juni 1999 signerte Nokia-toppene Werner Gruber og Tuomas Hulkko et såkalt «letter of intent», eller intensjonsavtale, med det norske selskapet. I dypeste hemmelighet. Intensjonen var å utvikle et samarbeid innen bruk av fingeravtrykk som passordbeskyttelse og mobile telefoniløsninger.

- Det er et forretningsdokument mellom to selskaper. Og de har en avtale om hemmelighold. Den informasjonen skal ikke være tilgjengelig for noen andre, sier Hulkko.

Nærmere halvannet år er gått siden undertegnelsen skjedde sankthansaften ifjor. Slike avtaler har sendt aksjekursen til selskaper i gråmarkedet til himmels før. Ifjor sendte ryktene om en avtale med datagiganten Intel kursen på børsnoterte Opticom rett i været.
Men styret i Idex holder kortene tett til brystet. I kveld vil det ha generalforsamlingens samtykke til å foreta kapitalutvidelser mot utvalgte aksjonærer. Som det Simpson-kontrollerte selskapet Food International.
Keith og Fussell var tidlig ute i Idex, men har ikke gitt uttrykk for overvettes tro på selskapet. Ettersom den internasjonale interessen om selskapet økte ble de to stadig mer synlige. Samtidig signaliserte styret at selskapet reelt sett var insolvent. Underveis har Fussell og Keith trumfet gjennom rettede emisjoner, og sikret seg retten til å kjøpe aksjer til lave kurser. Med kursrelevant informasjon som bare sfæren rundt styret hadde kjennskap til. Utad så det ut som om majoritetsaksjonærene sa seg villig til å redde et selskap på randen av konkurs.

Husker ikke
Mens Heap og Keith sier bestemt nei, kan ikke styreformann Morten Opstad huske å ha inngått en avtale med verdens største mobiltelefonselskap. Opstad er partner i advokatfirmaet Ræder, Wisløff & Aasland og har aksjer for flere titall millioner kroner i Opticom, Fast og Idex. Gjennom en årrekke har han vært juridisk rådgiver og ryddegutt for Keith og Fussell i Norge. Selv om han får dokumentet med overskriften «letter of intent» opplest gjennom telefonen ringer det likevel ikke noen bjelle. Styreformannen har ikke tid til å la DN komme over for å vise avtalen for å friske opp hukommelsen. Hverken i dag eller i morgen.

- Så det er så mange avtaler at du ikke husker denne, altså?
- Jaaa, svarer Opstad nølende.
- Men har Idex mange avtaler med Nokia?
- Det tør jeg ikke si. Det har jeg ikke oversikten over.

Konfrontert med de faktiske opplysningene bekreftet styremedlem Fussell igår at det finnes en intensjonsavtale med Nokia.

- Vi har utvekslet brev, men de brevene og det arbeidet har ikke ført til noe. Det inneholder ingen forpliktelser, og det er ingen kontrakt eller slikt mellom oss og Nokia i horisonten, sier Fussell. Engelskmennene mener andre nå forsøker å snakke opp kursen før et nedsalg av aksjer.

Selv hadde Fussell og Keith veldig hastverk med å tegne nye aksjer etter at Nokia undertegnet intensjonsavtalen 23. juni ifjor. Samtidig gikk det ut brev om ordinær generalforsamling, helt på grensen av minimumsfristen på syv dager for innkalling. Til behandling på generalforsamlingen 30. juni var forslag til vedtak om ny kapitalforhøyelse. Øverst på tegningslisten for nye aksjer sto GPR Technology og Charles Street International.

God timing
Engelskmennene har truffet bra med kapitalutvidelser og bonusprogrammer også tidligere. I 1998 traff de særdeles godt. De skaffet seg opsjoner i Opticom 6. november. Fire dager senere ble Oslo Børs informert om avtalen. Lederne fikk rett til å kjøpe over en million aksjer til kursen 56 kroner per aksje. 16. november fikk aksjemarkedet beskjed om at Opticoms datterselskap Fast hadde inngått en allianseavtale med den amerikanske internettgiganten Lycos. Aksjekursen skjøt i været, noe som økte papirformuene til britene og Opticom-gründer Hans Gude Gudesen mest.

Gudesen er den eneste av gründerne som fortsatt er med i de tre norske selskapene britene satser på, men han har fått forbud mot å tale med pressen. Idex-gründer Svein Mathiassen ble presset ut, og måtte selge seg ut av selskapet. Mens Fast-sjef Espen Brodin plutselig sluttet i mars.
Gudesen og Brodin har tatt med millionformuen og flyttet til lavere skatter i Belgia. Ingen av dem har noen vonde ord å si om Fussell og Keith. Få har gitt samarbeidspartnere og aksjonærer bedre avkastning for pengene enn engelskmennene.

- Det ligger alltid mange lik etter personer som har hatt slik økonomisk suksess. Men også personer som har tjent gode penger på dem, sier Fredrik Thorne. Han har vært styremedlem i Idex, og er blant dem som har tjent gode penger. Thorne var også med i starten til det som i dag er Opticom. Nå har han startet egen virksomhet, men sitter fremdeles som aksjonær i Idex.

- Hvordan opplever du Fussel og Keith?
- Hvis du sier noe negativt, så er jo det litt å skyte seg selv i beinet, vet du.

Norsk jury
- Per. Coombs, skal vi stemme mot eller?
Den gamle mannen med hvit skjorte og hvitere hår på bakerste benk i Felix konferansesenter lener seg hviskende mot Per Sølvberg. Det er tid for stemmegivning i Idex. Skal styret få fullmakt til å beslutte kapitalforhøyelse, er spørsmålet. Sølvberg vet svaret.
- Det hjelper ikke likevel. Men jeg stemmer mot.
- Det er godt. Det er godt.
Den gamle mannen setter seg tilbake og smatter på brillene. Stemmesedlene bæres ut. Opstad kommer inn med et brett glass. Heap henter to mugger vann.
- Bare et minutt nå så.

Heap, Onstad og Keith forsvinner ut. Stemmer telles. Det blir et spill for galleriet. Resultatet er gitt. Robert Keith, Thomas Fussell og selskapets største aksjonær Eric Simpson kontrollerer over halvparten av stemmesedlene. Keith står triumferende på podiet. Smiler og sier:
- And here are the results of the norwegian jury.

***

Epilog
Tirsdag 13.00 på Mirabella i Mayfair i London. To uker er gått siden generalforsamlingen i Idex. Det er halvannen uke siden Fast-aksjen begynte å falle etter at børsnoteringen ble utsatt. Fussell er tynn og blek. Keith er i toppform, med en selvtillit som overskygger det meste.

- Kom igjen. Fyr løs med de verste spørsmålene dere har!
Mayfair, et av Londons bedre strøk. Keith er på hjemmebane. Han lirer av seg den ene anekdoten morsommere enn den andre. Forteller om hvordan han opplevde generalforsamlingen i Idex. Protester fra Mathiassen og Sølvberg har han vent seg til...
Keith rister på hodet. Sier at han har solgt rundt 100 leiligheter her i Mayfair i det siste.
- Det er i hvert fall ikke noe galt med likviditeten.

Både Keith og Fussell har leiligheter i nabolaget. To av de mest suksessrike investorene i Norge. Samtidig to av de mest kontroversielle. Gjenstand for nesegrus beundring fra dem som har tjent penger på å følge dem, samtidig som kritikerne har ropt «foul play». De to har alltid kommet ut av det med skinnet i behold.

Keith velger ål til forrett.
- Her får du verdens beste ål. Den er utrolig. Fantastisk.
Han bestiller en flaske god rødvin. Anbefaler lam som hovedrett.
- Som dere ser etter å ha gravd litt dypere i bakgrunnen vår - vi er jo bare «nice guys».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.