Tidlig i april ble det klart at Europakommisjonen startet etterforskning av de norske oppdrettsselskapene Mowi, Salmar, Grieg Seafood og Lerøy Seafood.
I midten av november ble det klart at justisdepartementet i USA setter i gang en egen etterforskning av selskapene.
Dersom de blir funnet skyldige i prissamarbeid, kan bøtene bli skyhøye. Europakommisjonens maksbot er ti prosent av selskapets årlige driftsinntekter. Maksboten i USA ligger på 100 millioner dollar – rundt en milliard norske kroner.
Selskapene nekter for at det er noe grunnlag for søksmål eller etterforskning.
Regnet ut verste scenario
Meglerhuset Berenberg har regnet ut det verste scenarioet for lakseselskapene i saken i forbindelse med en analyse av det børsnoterte oppdrettsselskapet Salmar.
Får selskapet maksbot både av Europakommisjonen og USA, vil den totale kostnaden bli rundt to milliarder kroner for Salmar alene.
Hvis en legger det samme regnestykket til grunn for de andre selskapene, vil Mowi risikere bot på til sammen 4,8 milliarder, Lerøy Seafood tre milliarder kroner, og Grieg Seafood 1,7 milliarder kroner.
Det verste scenarioet for de fire selskapene summeres da til 11,5 milliarder kroner, men Berenberg påpeker at de ikke tror det er sannsynlig. Det påpekes at samarbeidsvilje i forbindelse med etterforskningen, samt hvem som eventuelt innrømmer prissamarbeid, kan senke bøtene. Meglerhuset tror det mest sannsynlige utfallet er en bot på rundt én milliard kroner for Salmar.
Både Lerøy og Mowi påpeker at beregningene er rene spekulasjoner, og ønsker ikke å kommentere saken ytterligere - utover at de mener beskyldningene er grunnløse. Også Grieg uttaler at de ikke er kjent med noen praksis som undergraver konkurranse.
DN har ikke lyktes i å komme i kontakt med Salmar.
Ifølge jusprofessor Erling Hjelmeng ved Universitetet i Oslo måler kommisjonen ut bøter etter en formel som ganger grovheten på overtredelsen med hvor lang tid den har pågått. Dermed er altså disse tallene absolutt verste utfall.
Ifølge kommisjonens egen statistikk er den dyreste kartellboten de hittil har målt ut på rundt en milliard euro – rundt ti milliarder kroner i dagens kurs. Det var den tyske bilprodusenten Daimler som fikk rekordboten, etter at det ble avdekket at de hadde samarbeidet med BMW og Volkswagen om å holde tilbake miljøvennlig teknologi, også omtalt som «dieselskandalen».
Vanskelig å bevise
At selskapene etterforskes av Europakommisjonen, og nå også USAs justisdepartement, behøver dog ikke bety at selskapene har brutt loven.
Hjelmeng forklarer at sannsynligheten for at det har skjedd noe ulovlig ikke må være like stor i slike saker, som det må være dersom man skal etterforske en privatperson for kriminelle forhold.
Å bevise overtredelser av kartell-lovgivingen til EU kan være krevende, fordi det gjerne ikke finnes fysisk dokumentasjon på at selskaper har hatt kontakt for å samarbeide om pris.
For at det skal komme en sak ut av en etterforskning, er det som regel personer innad i selskapene som snakker ut, eller ett av selskapene som legger frem dokumentasjon frivillig for å få mildere behandling av Europakommisjonen.
– Alle vet at de andre vet dette, så hvis det er skjeletter i skapet, vil det som regel ramle ut fordi selskapene har individuelle incentiver til å legge frem dokumentasjon, sier Hjelmeng.
Tredobler erstatningssummen
Flere amerikanske distributører har også gått til massesøksmål mot de amerikanske grenene av Mowi, Salmar, Lerøy, og Grieg Seafood. I dette søksmålet inngår også Bremnes Seashore.
Hjelmeng påpeker at det amerikanske rettssystemet gjør det enkelt og ofte attraktivt å sette i gang massesøksmål før man vet noe om sannsynligheten for et lovbrudd.
– I Norge løper du risikoen ved å måtte betale utgiftene for en rettssak hvis du taper. I USA er systemet lagt opp slik at advokatfirmaene har lov til å ta en prosentvis andel av erstatningen selskapene må betale dersom massesøksmål vinner frem. Derfor kan de også operere med såkalt «no cure no pay», slik at saksøkerne ikke betaler hvis de taper, sier Hjelmeng.
Slik kan de store amerikanske advokatfirmaene ta risikoen ved et søksmål, fordi de kan tjene mye dersom saksøkerne vinner – da blir det også ofte «førstemann til mølla» for å sette i gang et søksmål.
En annen faktor gjør det også attraktivt med massesøksmål i USA: Erstatningskravene amerikanske domstoler setter er langt høyere enn i mange andre land.
– I USA er tanken at erstatning skal virke utover at de som er blitt rammet av noe skal kompenseres. Det skal også virke oppdragende på selskaper som har brutt loven. Derfor settes erstatningssummen til tre ganger så mye som du har tapt. La oss si at du har lidd et tap på 100 dollar som følge av kartellvirksomhet. Da vil erstatningen du får bli på 300 dollar, sier Hjelmeng.
Ender ofte i forlik
Han påpeker at selv om det kan ha en avskrekkende effekt, utgjør ikke nødvendigvis denne praksisen en stor forskjell for erstatningssummer som for eksempel ville kunne gis i norsk rett. Dette fordi man i norsk rett har krav på renter på erstatningssummen fra da lovbruddet fant sted. Dette har man ikke krav på i USA.
Ofte vil massesøksmål ende i forlik, fordi selskaper ser seg tjent med å bli ferdig med saken og betale en bot, fremfor å gå gjennom en rettsprosess som fort kan vare i flere år. Dersom Europakommisjonen eller USAs justisdepartement finner bevis for at det har foregått prissamarbeid, er forlik en sannsynlig ende på massesøksmålet.
Hjelmeng tror ikke det er sannsynlig at de norske lakseselskapene vil inngå forlik dersom det ikke først blir avdekket at de har brutt loven.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.