– Vi har til og med forsøkt med å injisere antidepressivene. Da beveger individene seg mer og spiser mer. Til gjengjeld blir de mobbet mer av dominerende fisk, sier forsker Øyvind Øverli ved Norges miljø -og biovitenskapelige universitet (NMBU).
Hans område er nevrobiologi. Hjernen, serotoninsystemet og nevral plastisitet hos utilpass fisk studeres.
– I adferd og fysiologisk ligner disse individene på depressive tilstander som kan observeres hos pattedyr under kronisk stress sier forskeren.
Ifølge Øverli er forskernes oppmerksomhet nå rettet mot årsaksmekanismer.
– Hva gjør at individer plutselig slutter å spise? Det skulle vi gjerne visst mer om, sier Øverli om det pågående forskningsprosjektet om depresjon hos laks.
– Og selvfølgelig har dødeligheten også en økonomisk side for næringen legger han til.
Vanskelig barndom
Øverli er stadig i stuss over hvorfor det i noen bestander er opp mot ti prosent mager og mistilpass fisk i merdene, mens andre har nær null.
Forskerkollega Ole Folkedal ved Havforskningsinstituttet mener noe kan peke mot en «vanskelig barndom». Oppdrettslaksen har sin første tid som yngel i ferskvann på land. Der gror den opp til 90–160 gram – til smolt som skal flyttes og tilvennes livet i saltvann og merder. Underveis dit kan lysmengde og temperatur reguleres, etter hvert kan det også gis noe salt i foret som tilpasning til maritimt liv.
– Jeg tror ikke ulikheter i arveanlegg hos smolt er den viktigste årsaken til variasjonen i dødelighet. Jeg tror mer på ulikhet i barne- og ungdomstiden, oppsummerer Folkedal.
Han mener det åpenbart vil være naturlige variasjoner innenfor store partier på opptil 200.000 laks. Fremover skal Havforskningsinstituttet legge vekt på å finne ut om smolten som er minst når den settes ut i sjøen får større problemer – eller dødelighet – enn mer velvoksne eksemplarer.
Dødens tall
Forsker Lars Helge Stien ved samme institutt arbeider med de store tallene rundt lakseliv og -død. Oppdretterne er nemlig pålagt å rapportere inn dødstall i merdene regelmessig til Fiskeridirektoratet. Dødsårsaken gjøres det ikke rede for i disse rapportene.
Stien bruker tallene som utgangspunkt for analyser av den betydelige geografisk variasjonen i andel mindre glad eller rent ut sagt død laks – og over mulige dødsårsaker.
– Grovt sett dødeligheten 20 prosent i anlegg sør for Trondheim. Ti prosent nordenfor. Ulik forekomst av lakselus og virussykdommen PD forklarer nok mye, sier Stien.
Men den kritiske «barndommen» er med:
– Smolt er etter alt å dømme mindre utsatt for lus og sykdom enn større fisk. Men gitt null lus og sykdom ville dødeligheten hos smolt uansett vært større enn hos de voksne, sier Lars Helge Stien.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.