En lettskyet morgen i april er parkeringsplassen utenfor det avsidesliggende Sissinghurst Castle Garden i Kent aldeles full. De fleste bilene er engelske, med baksetene fulle av glansede hageblader, gummistøvler og papirposer med stiklinger. En rekke biler er også fra andre europeiske land.

For hagen bak de gamle mursteinsbygningene og det merkverdige tårnet som rager i landskapet, er en av verdens mest berømte, forsøkt kopiert over hele kloden, særlig i Japan.

Mange oppfyller drømmen om en eneste gang i livet å vandre i hagen som ble anlagt av Vita Sackville-West og hennes mann Harold Nicolson.

Men ikke alle besøkende kjenner historien til det eksentriske og intense diplomat- og forfatterekteparet, som før annen verdenskrig levde skandaløst åpent, med sine elskere og elskerinner av samme kjønn. Mens de samtidig skrev om det. Eller ble omskrevet. Forfatteren Virginia Woolf var en av mange kvinner som hadde et lidenskapelig kjærlighetsforhold til Vita, og som feiret dette med å skrive romanen «Orlando», der hun aldri la skjul på at Vita var modell.

 

«Ikke fjetre, men forføre.» Hver av de ti Sissinghurst-hagene er adskilt fra hverandre med hekker, murer, gjerder, vann eller roser. Man går langs en sti, gjennom en treport og trår inn i en ny hage, umulig å se før man plutselig står midt i vellet av det som har vært Vitas og Harolds komposisjon for hver avdeling.

Harold tegnet planene, Vita plantet og gartnere vedlikeholdt. Noen hager er omkranset av rette linjer, andre av buktninger eller rondeller. Det finnes en overflod av roser, klematis, fikentrær, vinstokker og visteria. Samtidig som det er et fravær av voldsomme farger.

«Rosene skal ikke fjetre», mente Vita, «men forføre.» Og villblomster skal kunne invadere hagen.

«Samtidig skal det ikke være for velordnet», skriver Nigel Nicholson, sønn av Vita og Harold, i en av sine bøker om foreldrene og hagen deres.

«Når en plante strekker seg over en sti, skal den ikke skjæres tilbake,» mente Vita. Og: «Når en sesong har gitt sitt beste, skal den delen av hagen få lov til å ligge vissen til neste år, for naturen har sin egen syklus som ikke skal gjemmes bort. Hagen lar seg fornye igjen og igjen, som et skuespill med akter og scener.»

Men hagene er også skapt med klare perspektiver og omhyggelige plasseringer av urner, statuer, benker og bord.

- Fortsatt er det vårblomstene som dominerer, forteller 72 år gamle David Walker.

Han er en markert og pasjonert mann fra Kent, som i hele sitt liv har vært fascinert av menneskene og plantene på Sissinghurst. I dag tilbringer han all sin pensjonisttid i disse hagene, som en av mange guider.

- Men snart kommer «rose gardens period of supreme glory», som han uttrykker det.

Bakken under det som er blitt rondellen, en sirkelformet hekk, og rosene, var i flere århundrer et område for avfall. Da Vita skulle finne det beste stedet for roser, var jorden her perfekt gjødslet for en rekke ukjente og nesten glemte roser.

 

Ti hager. For å komme inn i de ti forskjellige hagene, går man gjennom foten av tårnhuset, som står igjen fra den gangen Sissinghurst på 1500-tallet ble skapt som et enormt og påkostet anlegg. Siden har stedet gjennomgått de mest svingende faser av stolthet og nedgang.

Men et slott i den engelske betydningen av ordet, har det aldri vært. Navnet «Castle», fikk Sissinghurst på 1700-tallet, da det var fengsel for franske krigsfanger under Syvårskrigen. De franske fangene kalte de nedslitte tudor- og elisabethanske gårdshusene for «chateau», slik de ville gjort det i Frankrike.

- Når Vita ikke arbeidet i hagen, eller var sammen med sine elskerinner, skrev hun i dette tårnet, der bare hun hadde adgang, forteller David Walker.

- Sov gjorde hun nesten aldri. Rundt 20 bøker forfattet hun i tårnrommet, deriblant hennes mest kjente dikt, «The Garden», og alle de ukentlige hageartiklene som hun i seksten år skrev for The Observer.



Uforandret. Walker går raskt oppover den smale spiraltrappen i tårnet. Til Vitas rom.

- Det står nøyaktig slik hun etterlot det da hun døde her i 1962, sier han.

- Bare blomstene skifter vi ut hele tiden. Hun hadde bestandig friske blomster rundt seg.

Det var dette tårnet, med sine små og mørke mursteiner, Vita først forelsket seg i her ute. Hun hadde lenge vært inspirert av den berømte engelske hagedesigneren Gertrude Jekyll, og det første Vita gjorde da de flyttet hit på begynnelsen av 1930-tallet, var å plante et par store rosebusker på hver side av inngangen til tårnet. Ektemannen Harold hadde sitt eget hus, The South Cottage.

Walker gjør et kast med hodet, i retning hagen. En tungpustet kvinne kommer med langsomme skritt opp tretrinnene. Det knirker idet hun setter seg på det øverste trinnet, utenfor Vitas rom.

 

«Er det her hun drev på?». - Er det her hun drev på med Virginia? spør kvinnen, med amerikansk aksent og ler hest.

- Jeg er like interessert i bøker som i blomster. Her får man begge deler. Samt alle de deilige skandalene! Hun bøyer seg frem over knærne, og snakker ned i gulvet for å gjenvinne pusten.

- Lovely! All the affairs!

- Det er mange som mener Vita var et attraktivt «offer» og nærmest uforskyldt havnet i disse forholdene, sier Walker og himler forsiktig med øynene.

- Særlig sønnen hennes, Nigel Nicolson, skriver mye om det i boken «Portrett av et ekteskap». Jeg tror hun var beregnende og svært tydelig, sier Walker, og forteller at begge Vitas foreldre hadde enorme selskaper i det som var Vitas barndomshjem, Knole. Et gods med like mange rom som året har dager.

- I Vitas barndom hadde hennes foreldre ball flere ganger i uken, der det var alminnelig med «High Class Wife Swopping», forteller Walker.

- I det viktorianske England var reglene for ekteskap svært strenge, men i de aller øverste sosiale lagene var absolutt alt lov, bare man først giftet seg og fikk de nødvendige to barna som kunne føre slekten videre. For Vita var nok dette en del av normaliteten, sier Walker, og hjelper den kraftige amerikanske damen ned tårntrappen.

- Men det er hverken Vita Sackville-Wests seksualliv eller dikt og romaner som har fått henne opp på pidestallen. Det er dette, sier Walker, og peker ut mot det store hageanlegget.

- Hun var tross alt med i The Bloomsbury Group, irettesetter den amerikanske kvinnen.

- Hun skrev sterke romaner og vakre dikt.

- Nonsence! sier Walker høyt.

- Alle tror hun var med i det litterære selskapet «The Bloomsbury Group», det var hun ikke! Virginias mann var Vitas forlegger og redaktør, sånn var det, sier han, og legger til:

- Men Virginia betydde nok mer enn mange av de andre kvinnelige bekjentskapene. Woolf besøkte ofte både Sissinghurst og Knole når hun var deprimert, og vennskapet deres varte helt til Virginia Woolf tok sitt eget liv, sier Walker, og begynner å gå mot den mest berømte av hagene, den rektangulære The White Garden, som ble anlagt under Andre Verdenskrig.

Ennå er det bare knopper på de mange ulike rosebuskene, liljene, klematisen og prydkålen, som alle bærer hvite blomster, og der samtlige blomstrer på sitt vakreste i forskjellige uker hele sommeren gjennom.

- Å gå inn i denne hagen, kan enkelte solrike dager i juli være som å bli blendet av hvitt. Ganske enkelt enestående, sier Walker.

 

Overklassebakgrunn. Vita Sackville-West var en kvinne som var svært godt vant. På alle måter. Som datter av lord og lady Sackville ble hun som barn og ungdom introdusert for kongelige, adelige og sin tids mest kjente kunstnere. Auguste Rodin var for eksempel ustoppelig forlesket og fascinert av Vitas mor, lady Victoria Sackville.

Lady Sackville arvet også verdier og kontanter for til sammen 500.000 avgiftsfrie pund anno 1913, som følge av sitt nære vennskap med den barnløse og opplagt svært rike, men også svært tykke og svært vennlige John Scott. Hans bitre søstre anla sak mot Sackvillene, og rettssaken var for en periode Englands mest omtalte nyhet. Avisene skrev om damene på publikumsgalleriet som «kledde seg som om de skulle på Ascot-veddeløpene og hadde med seg puter for å gjøre de uvant harde benkene mer behagelige, og piknikkurver for å unngå at plassene ble tatt av skuffede etternølere i lunsjpausen.» Lady Sackville vant rettssaken, og siden overførte hun arven til Vita, som dermed fikk muligheten til å kjøpe Sissinghurst. Men Vita syntes like fullt det var opprørende at hun, på grunn av sitt kjønn, ikke kunne arve Knole.

Mangelen på likestilling var hun opptatt av hele livet.

«Kvinner», skrev hun i 1919, «burde ha den samme friheten som menn når de er unge. Dagens system er falskt og latterlig; det snyter en for ens egen ungdom. Det var greit nok for viktorianerne. Men vår generasjon er i ferd med å trenge seg ut av puppen, og neste generasjon vil ha kommet fri av den. Både kvinner og menn burde fråtse i så mye frihet når de er unge, at bare tanken på frihet virker kvalmende på dem siden.»

For Vita skulle denne friheten virke tiltrekkende hele livet. I perioder kledde hun seg også som mann. Da kalte hun seg Julian og hadde åpne stevnemøter med andre kvinner, særlig den to år yngre Violet Trefusis som hun hadde et intenst og dramatisk forhold til i flere år. Vita var «Julian» på teatre og i selskap i London og Paris.

«Jeg så ut som en sjuskete ung mann,» skriver hun i dagboken sin fra 1920.

«Jeg har aldri følt meg så fri som da jeg hoppet ned av stigbrettet, gikk alene ned langs Piccadilly, og visste at dersom jeg hadde møtt min egen mor ansikt til ansikt, ville hun ikke ha lagt merke til meg.»

Og fra Paris, sammen med Violet Trefusis, skriver hun:

«Vi førte det samme livet som året før, med kafeer, teatre og «Julian». Vår kjærlighet til hverandre var ikke svekket, snarere tvert imot; og svekket var heller ikke min lidenskap for dette frie livet. Jeg har aldri likt noe så godt som å leve på den måten, hele tiden med pokerfjes og som en vandrende utfordring overfor hver eneste politikonstabel jeg møtte.»

 

«Kokainavhengig manet.» Da Vita Sackville-West og Harold Nicolson kjøpte Sissinghurst, måtte de gjenværende og temmelig ødelagte bygningene settes i stand før det i det hele tatt var mulig å overnatte. De to sønnene deres var bestandig passet av andre, og gikk på privatskoler, så for dem innebar ikke flyttingen noen stor endring.

I sine mange etterlatte brev fra denne perioden, uttrykker Vita et sterkt ønske om å legge det hektiske londonlivet bak seg, og vie seg helt til skriving og hagehold. Og i større grad bringe de menneskene hun lot seg fascinere av, hit ut, til det som i løpet av få år ble en hage folk ønsket å se. «Shillingers», kalte Vita disse som strømmet til, da de enkelte ganger åpnet Sissinghurst for offentligheten. Det skulle ikke være dyrt for vanlige folk å vandre i noe vakkert, men «plebsen», som hun kalte dem, kunne hun ellers styre seg for å ha for mye omgang med.

Diplomaten, skribenten og hageingeniøren Harold bodde her bare i helgene, mens han i uken levde i London, eller hadde lengre opphold i Konstantinopel. I disse periodene skrev han og Vita heftige kjærlighetsbrev til hverandre. Harold ga stort sett uttrykk for at de fleste av Vitas forhold var interessante. Han hadde jo selv en rekke mannlige forhold. Bare av og til ble han sjalu:

«Når du havner mellom hendene på Violet, blir du som en kokainavhengig manet», som han skrev til Vita om forholdet til Trefusis.

«Det er bare, bare av kjærlighet til deg, alt annet ville hatt mindre vekt enn et hårstrå. (.) Min elskede, jeg kommer til å elske deg til jeg dør; det vet du,» skrev hun tilbake.

 

Tokyos mest berømte. Et ektepar fra Tokyo står og snuser i urtehagen. De er på vei mot den ene av dammene på Sissinghurst.

- Vi er her for tredje gang, nesten hvisker Takashi Uchida.

Hun og mannen hennes har reist i ens ærend, for å se Sissinghurst-blåklokkene.

- For noen år siden var vi her for å se blomstringen i The White Garden i juli, og ifjor ville vi se hagen med høstfarger. Men blåklokkene blomstrer bare nå. Takashi Uchida smiler unnskyldende, og forklarer at hun egentlig er utdannet farmasøyt, men at hun nå lever av å lage hager for velstående japanere. Og blåklokkene her er virkelig spesielle, de finnes ikke i Japan, der fuktigheten er høy, sier hun, og legger til at Sissinghurst er den vakreste hagen i England.

- Kanskje i hele verden? sier mannen hennes, Fumiyo Uchida.

Takashi nikker enig.

- Du vet, sier hun.

- Dette er den mest berømte hagen i Japan, også. Alle mine venner drømmer om å komme hit. For noen år siden ba en styrtrik Tokyo-lege meg om å lage en kopi av Sissinghurst til hans demente pasienter. Hagen ble ganske fin, men å gå her i originalen er likevel noe ganske annet.

Så tar hun mannen sin under armen for å finne stedet øst for dammen, i skogholtet der hun vet blåklokkene vokser.

«Aldri sett noe lignende». Siden 1967 er Sissinghurst eiet og drevet av stiftelsen for historiske steder, The National Trust. Selv om Vita og Harolds barnebarn Adam bor i hovedbygningens høyrefløy. Det var bestefaren hans, Harold Nicolson, som oppfant, anla og vedlikeholdt The Lime Walk, hagegangen med lime og nøttetrær. Denne hagen er italiensk, med statuer og toskanske potter ved hvert intervall. «Akkurat som plattform 5 ved Ch#229 Cross», mente Vita, som likevel elsket å være der i de tre vårukene, mens alle trærne blomstrer.

- Jeg har aldri sett noe lignende, sier Jim Green, fra Surrey.

Han og kona Joan er på Sissinghurst hver gang de er på besøk hos datteren i Kent.

- Vi går ikke i hagen, vi bruker den, sier Joan Green.

- Vi henter inspirasjon, rekreasjon, og spiser maten på restauranten. De bruker kun krydder fra urtehagen.

Jim Green ser opp mot lime- og nøttetrærne, og trekker vårluften inn med lukket munn.

- Det er plantekombinasjonen som gjør det unikt. Se hvordan rosebuskene bretter seg ut av et hasseltre, som om det var et sengeteppe noen luftet!

Takashi og Fumiyo Uchida kommer gående tilbake, opp hellegangen i The Lime Walk. De studerer vakre gule liljene, hvite snøklokker og de røde tulipaner som følger dem på vei mot tårnet, mot utgangen og leiebilen. Men kameraet til Fumiyo Uchida henger urørt rundt halsen hans. Det er allerede fylt av mørke blåklokker.

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.