–Bare den følelsen: Å forsere et hinder du ikke trodde du ville greie å komme over. Det er som å vinne i Lotto. Du blir så glad og høy på deg selv at du skriker ut av pur glede slik at alle snur seg og lurer på hvem i all verden denne gale fyren er, sier Martin Weider.

Paret sitter på et treningssenter i Lørenskog, og er mørbanket og lykkelige etter helgens Obstacle Course Racing (OCR), eller hinderløp på godt norsk, på Mallorca.

I helgen greide Martin og Mari Weider å kvalifisere seg både til EM og VM i hinderløp etter å ha prestert godt på Mallorca. Med på feiringen er Karoline (12) og Nora (10).
I helgen greide Martin og Mari Weider å kvalifisere seg både til EM og VM i hinderløp etter å ha prestert godt på Mallorca. Med på feiringen er Karoline (12) og Nora (10). (Foto: Privat) Mer...

– Det er et adrenalinrush, og det er nettopp det som driver oss. Du har de som løper i eliteklassen og konkurrerer på tid, slike som oss, men de aller fleste deltar fordi de vil pushe egne grenser og for å finne ut hva de er laget av. I et hinderløp får du brukt hele kroppen. Kondisjon, styrke, balanse og smidighet. Det tror jeg er grunnen til at hinderløp er en av de idrettene som vokser mest i verden nå for tiden, legger Mari Weider til.

Det er et adrenalinrush, og det er nettopp det som driver oss
Mari Weider (42), VM-klar hinderløper

– Dagen etterpå er det som om en er blitt overkjørt av en bil, sier Martin.

Apekattkunster

Nå har de klart å kvalifisere seg til både VM og EM i ett og samme kvalifiseringsløp. Etter drøyt femten kilometer der de løp det de orket, klatret med ben og armer over vegger, utførte kunsten å bevege seg som apekatt i så kalt armgang uten å ha bena i bakken, klatret i tau rakt opp fire meter og plinget i bjelle, båret på tunge sandsekker opp bratte bakker, krabbet under piggtråd i gjørme, heist opp et bildekk fylt med betong ved hjelp av tau og full kroppstyngde, før de til sist vaklet inn til mål etter å ha beseiret tredve hinder og blitt henholdsvis nummer to og fem årsklassen 40–49 år.

VM holdes siste helg i september i Lake Tahoe, 1900 meter over havet i Sierra Nevada i California. Men først er det EM i Morzine i Frankrike, en times biltur øst fra Genève i Sveits, i juli.

«Et rent helvete»

For seks år siden var Martin brannmann og Mari sykepleier, og skiftarbeidere med to barn, Nora og Karoline, som i dag er ti og tolv år. Martin løp en del og likte å drive med styrke. Mari syntes det var særlig deilig å ta høyintensive timer på treningssenteret. De hadde hørt om hinderløp, og slengte seg på Norges første hinderløp på Tryvann en høstdag i 2013.

– Jeg husker det løpet som et rent helvete, sier Mari.

Men enklere kan det kanskje ikke sies: De ble hektet.

– Vi har så langt deltatt i kanskje seksti løp verden over. I fjor sprengte vi alle budsjetter og deltok i tyve. Vi tillot oss å være med på alt. Reiste til Canada, deltok i mange løp i England og Tyskland og jeg dro alene til VM i Lake Tahoe, det siste måtte jeg bare. Stedet regnes som den hellige gral innen hinderløp, sier Mari.

– Vi kaller det en investering i opplevelser og helse. Helt klart, tilføyer Martin.

– Men i år skal vi være litt mer selektive, lover Mari.

Å finne det indre dyret

Grovt sett finnes det fire distanser i hinderløp. Sprint er et sted mellom fem og åtte kilometer, der en må bekjempe drøyt tyve hinder. Superdistansen er mellom 12 og 14 kilometer med nærmere 30 hinder. Så er det «Beast», der det løpes minst et halvmaratonløp, med 30–35 forseringer. Det verste er «Ultra-Beast», et minst femti kilometers helvete. Pluss over seksti mer eller mindre grufulle hindre, selvsagt.

– Mange tenker kanskje at det er et lite under at et par greier å holde i lag når vi også konkurrerer sammen så mye. At vi ikke går lei av hverandre, sier Martin.

– Det hender jo at vi står og brøler til hverandre midt ute i løypa. Der og da bryr vi oss ikke om at det er folk rundt oss, supplerer Mari.

– Men vi har vært sammen i over tyve år, og vet hvor vi har hverandre. Mange par driver med sitt, og oppdager når barna blir store at de ikke lenger har særlig til felles. Der er ikke vi, sier Martin.

Hinderløp er blitt en familiegreie. Når paret drar på tur, er barna helst med. I England kan de slå opp telt hvor som helst, så godt kjent er den norske familien blitt i hinderløpmiljøet.

I desember dro hele familien til Island for å delta i VM i det 24-timers ekstremhinderløpet i Hveragerdi, fire mil sørøst for Reykjavik. Mens døtrene holdt til i den svære, lokale oppvarmede fotballhallen, løp mor og far ute i ødemarken i blest og kraftig regn.

– Det regnet vannrett, og dråpene kjentes ut som nålestikk, sier Martin.

Bærekraftig par. Det hender Martin og Mari Weider står og kjefter og smeller på hverandre i hinderløypen når de løper på lag. – Mange par driver med sitt, og oppdager når blir barna store at de ikke lenger har særlig til felles. Der er ikke vi, sier Martin.
Bærekraftig par. Det hender Martin og Mari Weider står og kjefter og smeller på hverandre i hinderløypen når de løper på lag. – Mange par driver med sitt, og oppdager når blir barna store at de ikke lenger har særlig til felles. Der er ikke vi, sier Martin. (Foto: Øystein Lie) Mer...

– Det var bekmørkt midt på natten, isen var helt svart og det var ikke lov å bruke sko med pigger. Vinden tok tak i meg, og jeg seilte av sted. Jeg var livredd for å bli kastet nedover fjellsiden, men jeg hadde jo lovet døtrene mine å komme tilbake like hel. Da jeg var på fjellet, fikk jeg melding om at jentene sov godt. Det hjalp meg videre, forteller Mari og legger til:

– Å døgne er ikke noe stress for oss. Som skiftarbeidere er vi vant til å holde oss våkne om natten.

Etter 82 kilometer og sjetteplass for Martin, 71 kilometer for Mari, som for øvrig vant klassen hun stilte opp i, ble de tatt imot av døtrene. En prestasjon, siden det var et sted mellom 300–400 som løp denne vanvittige ultradistansen.

«A Really Tough Guy»

Strengt tatt har mennesker i alle tider beveget seg igjennom busker og kratt, klatret i trær, balansert på line og hoppet over hindre, men det ble vel først satt i system for ganske nøyaktig tredve år siden. Det var da at den eksentriske maratonløperen, syklisten og grenadervakten i den britiske hæren Billy Wilson – mest kjent som «Mr. Mouse» – fikk en fiks idé om å arrangere det som regnes som verdens første ekstremhinderløp på gården hans i Wolverhampton.

Mari Weider slår av en prat med hinderløpingens far, den eksentriske maratonløperen, syklisten og grenadervakten i den britiske hæren, Billy Wilson, mest kjent som «Mr. Mouse».
– Mari Weider slår av en prat med hinderløpingens far, den eksentriske maratonløperen, syklisten og grenadervakten i den britiske hæren, Billy Wilson, mest kjent som «Mr. Mouse». (Foto: Privat) Mer...

Tidligere hadde han arrangert maratonløp på hjemmebane, men nå ville han lage skikkelig djevelskap, inspirert av militærløp. Han kalte løpet for «Tough Guy», og personifiserte hindrene ved å gi dem titler som «Vietcong Torture Chamber Tunnels», «Jesus Bridge», «Viagra Falls», «Swamp» og «Ghurkha Grand National».

En norsk viking. Med høy puls slår Mari Weider seg igjennom et av de mange hinderne under Strong Viking i Nederland i 2016.
– En norsk viking. Med høy puls slår Mari Weider seg igjennom et av de mange hinderne under Strong Viking i Nederland i 2016. (Foto: Privat) Mer...

Ifølge avisen The Daily Express er dette verdens hardeste løp, ikke uten grunn. 1997-utgaven av hinderløpet resulterte i syv benbrudd. Det tragiske inntraff ifølge BBC i år 2000 da en 44 år gammel utøver fikk hjertestans tre fjerdedeler ut i løpet, trolig på grunn av de fysiske påkjenningene, kombinert med en ekstrem lav kroppstemperatur. Året etter, som var en særs kald og hustrig utgave av løpet, kom det inn rapporter om at 700 av deltagerne led av kraftig nedkjøling. I 2009 var statusen ett nakkebrudd, et par deltagere som opplevde at bekkenet hadde gått i knas, pluss innrapportering om et dusin brukne armer og ben – eller i det minste kraftige forstuinger.

Paret har så langt vært med tre ganger: 2015, 2016 og 2017. Det fikk holde, i alle fall kanskje.

– Billy tenker ikke særlig på hms, det er sikkert. Piggtrådene gir ordentlige støt, sier Martin.

Hektet på hinder

Hinderløping er ikke lenger en sær idrett som favner de få. «Tough Mudder», som sammen med amerikanske «Spartan Race», regnes som to av verdens største hinderløpsarrangører i dag.

– Hinderløping er stort i USA, Benelux-landene, Tyskland, Danmark og selvsagt også i England. Det jobbes med å få hinderløp inn som olympisk øvelse. Her hjemme har vi i Team OCR Norway en hard kjerne på rundt 300 medlemmer. Men på de største norske hinderløpene, Boot Camp Hønefoss, The Beast på Karmøy og Barskingen i Rakkestad, er det ikke uvanlig at deltagerantallet er på rundt 1500, sier Mari.

Internasjonalt holder paret et bra nivå i sin årsklasse. I VM i Canada i fjor høst ble Martin nummer 28 i sin klasse, som i alt besto av over to hundre deltagere. Mari klarte alle hindre, bortsett fra ett, og ble fratatt plassering i mesterskapet. Så brutal kan idretten være.

– Det var hinderet «Stairway to heaven» som jeg ikke greide. Det er en gigantisk tretrapp som skal klatres uten bruk av bena opp på innsiden, vendes om før en klatrer ned på motsatt side. Jeg må trene mer overkroppsstyrke, sier Mari.

For tiden trener de så hardt og mye de kan. Martin driver med styrketrening og løper, helst hver dag og av og til to ganger om dagen. Treningshverdagen er litt annerledes for Mari.

– Noen uker trener jeg hver dag. Andre uker greier jeg kanskje å skvise inn tre økter. Det er ikke alltid like enkelt å få tid til å trene, sier hun.

De forteller at hinderløp handler om å ha en sterk klype, gode og tekniske klatreferdigheter i tillegg til høvelige porsjoner med stryke og kondisjon. Det er alltid muligheter for forbedringer.

– Jeg burde bli bedre på det tekniske, men redder meg inn av styrken min tror jeg. Og så er det noe som skjer når jeg får startnummeret på. Beistet våkner, sier Martin.(Vilkår)