Den blanke isen kveiler seg inn i første sving og forsvinner ut av syne. De 54 sekundene som venter er kjørt over ti ganger i hodet når læreren står klar i fartsdressen. Visiret på hjelmen er dratt ned og 300 pigger under hver sko knirker mot det hvite underlaget. Klokken over banen viser «0.0».
Det er 17 meter frem til punktet der banen bikker nedover. Spranget over til den 29 kilo tunge kjelken kan gi store tidstap når farten og de fysiske kreftene øker markant.
«Track is clear», lyder det over høyttaleranlegget.
(saken fortsetter under bildene)
Store krefter
Etter en intens start ligger Pedersen nesten flatt mot underlaget. I 2006 var hun helt overlegen i kjøringen mot rivalene da hun tok et forventet olympisk gull under OL i Torino. Den gang konkurrerte hun for Sveits, men etter mange år i Norge med jobb, ektemann og familie her føler hun seg norsk og konkurrerer nå for Norge.
Utenfor Lillehammer er isen hyppig brukt av en rekke lag fra ulike nasjoner, som har lagt treningen til den gamle OL-banen.
– Skulderen ligger på meieboksen, så alt av slag forplanter seg opp i nakken. Når det er småhumpete får du hodepine etterpå fordi mikrovibrasjonene er som bitte små hjernerystelser. Forskning i Canada har vist at over 60 G i støt gir hjernerystelse, og det kan du av og til måle på en vanlig tur når det er rufsete is, sier Snorre Pedersen, som siden 2000 har vært trener for kona Maya Pedersen.
Først på det sveitsiske landslaget, siden for Norge under comebacket etter flere år utenfor konkurranse.
Konkurransereglene setter 5,5 G som det største statiske trykket det er lov å utsette utøverne for nedover de godkjente banene. En slik belastning betyr 500 kilo vekt mot underlaget når kjelken og Pedersen presses gjennom svingene, på baner der farten når 140 kilometer i timen.
– Når du kjører med så høy fart og G-kreftene virker, blir du veldig sliten både fysisk og mentalt. I skeleton må du gjøre de riktige styrebevegelsene på hundredelen. Etter to turer er du mørbanket, sier Maya Pedersen.
Med hodet, hjertet og underkroppen i tilnærmet samme høyde på kjelken påvirkes blodsirkulasjonen mindre enn hos for eksempel jagerpiloter, som er i sittestilling med spesialutstyr i det kreftene virker opp mot 9 G. Trykket er solid også på skeletonkjelken.
– I svingen «Horseshoe» i St. Moritz-banen er kreftene så store at jeg nesten ikke klarer å holde øynene oppe. Det er så stort trykk, sier Pedersen.
«Sentrifugen»
Flylege Jan Ove Owe, som har bakgrunn fra 42 år ved flymedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo, påpeker at en stor statisk muskelstyrke kreves når hodet med hjelm blir inntil 5,5 ganger tyngre og samtidig skal holdes opp med god sikt fremover på en kjelke. Ruglete is, slag og vibrasjoner gjør belastningen større.
– En krapp sving enten det er i et jagerfly eller med en skeletonkjelke gir høy G-belastning. Men fordi utøvernes kroppsstilling er helt forskjellig, blir virkningen av G-belastningen forskjellig. Opptrening og forebygging for å motstå G-belastningen blir også helt forskjellig i de to tilfellene, men styrketrening er uansett viktig, sier Owe.
Selv har ikke Owe erfaring med høyhastighetsaking men har både fløyet jagerfly og prøvd en såkalt sentrifuge for G-trening flere ganger.
– Jeg kan skrive under på at jeg føler meg helt skutt etter 30 sekunder i sentrifugen, sier Owe.
Etter to runder på 54 sekunder ned isbanen på Hunderfossen, kjennes det for Pedersen ut som om en beintøff styrkeøkt på halvannen time nylig er avsluttet.
– Jeg merker det nesten overalt. Spesielt i nakken og ryggen der det presser på. Det blir mye massasje og kiropraktorbehandling for å løse det opp igjen, sier Pedersen, som derfor gjennomfører en del av kjøretreningen liggende foran tv-skjermen hjemme, med videoer fra konkurransebanene i verden.
Teknologisk utvikling
– Få litt mer høyde på andretrykket så får du til crossover'n til kurve 13 med trykket bak deg, sier treneren, mens Maya Pedersen får dommen etter den første av to runder.
Røde og grønne kurver dras over skjermen på ipaden. Analysen av de få sekundene lenger nede på banen avslører små detaljer, som gir avgjørende utslag.
– Jeg ligger ikke så bra på kjelken og må forbedre meg. Det er det vi jobber med nå, sier Maya Pedersen.
Under trening i Nord-Amerika tidligere i høst viste hun at hun periodevis kunne kjøre raskere enn noen av de beste utøverne.
– Du har seks til åtte ting du skal gjøre i en sving som tar litt under et sekund å kjøre. Det er ganske tettpakket, så gjør du en av de tingene feil så har du tapt tid, sier Snorre Pedersen.
Kunnskap om friksjon og luftmotstand avgjør også kampen om hundredelene i en idrett, der forskning og detaljert utstyrstesting sender utøverne raskere og raskere ned banene. I fjor var Pedersen på aeroscanning på forskningslaboratoriet til verdens største flyprodusent Boeing, som også samarbeider med Formel 1-laget til Red Bull.
Kristan Bromley var kjent som en av de mest innovative utøverne på 2000-tallet og briten har fortsatt arbeidet med forskning og utvikling etter karrieren. Han leder nå selskapet Bromley Technologies, som utvikler kjelker til utøverne.
– Fra mitt perspektiv er tilnærmingen til den teknologiske innovasjonen lik det den var for ti år siden, men kunnskapen er blitt større og verktøyene vi nå har for å samle data hjelper oss å tøye grensene, skriver Bromley i en mail til DN.
Han påpeker at det har tatt dem 20 år å utvikle en kjelke som er på topp internasjonalt og setter banerekorder. Bromley forteller at det blir stadig vanskeligere å finne den neste store utviklingen. Reglene er også strammet til.
– Det viktige nå er å utvikle kjelker som er individuelt tilpasset for utøverne, spesielt når det gjelder aerodynamikk.
Store konsekvenser
Da banen til OL i 2010 ble bygget basert på målinger fra begynnelsen av 1990-tallet, viste det seg under testing av den endelige banen at en utøver oppnådde 154 kilometer i timen på det raskeste. Da akeren Nodar Kumaritashvili døde under testkjøring rett før åpningsseremonien i Vancouver, var tragedien et faktum.
Maya Pedersen, som da var regjerende olympisk mester, fikk den vanskelige oppgaven med å være den aller første kjører ned banen etter dødsulykken.
– Jeg fikk beskjed om ikke å se på det, men jeg klarte ikke å la være å se at han ble sendt opp i luften. Det gjorde veldig sterkt inntrykk på meg. Jeg tenkte på ungene på start og hva det var jeg drev med. Første turen var bare panikk, sier Pedersen.
Tidlig i comebacksesongen i fjor landet hun selv på hodet da hun holdt over 100 kilometer i timen i en sving.
– Da lå jeg to dager på sykehuset, for første gang. Det satt i hele sesongen fra begynnelsen av november. Det var først i mars at det begynte å fungere kjøremessig. Det sitter litt i hodet når man krasjer slik, sier Maya Pedersen.
Økonomisk slit
Pedersen jobber igjen for å kvalifisere til et nytt OL. Klarer hun det blir hun trolig en av de eldste utøverne i Sør-Korea, også eldre enn superveteranen Ole Einar Bjørndalen (43).
Det britiske landslaget kjører frem utstyret sitt ved startrampen. Kjelker og spinningsykler bæres ut av bilene til det ambisiøse laget, som ofte reiser rundt med 10–11 personer i støtteapparatet. Norsk skeletonsatsing befinner seg i en annen ende av skalaen. Maya Pedersen jobber som lærer, i tillegg til å gjennomføre treningen på elitenivå. For å finansiere OL-satsingen måtte den tidligere olympiske mesteren til og med selge den nyutviklede kjelken og heller bruke eldre utstyr.
– Britene har er et helt annet budsjett til å utvikle egne kjelker og utøverne får penger og støtte som gjør at de delvis ikke trenger å jobbe eller drive med logistikk. Men jeg tenker at nå skal jeg vise dem og at de kan regne med andre som ikke har det budsjettet. Hadde jeg kjørt for Sveits ville jeg helt klart ikke hadde de finansielle problemene som jeg har nå. Men det var uaktuelt, sier Pedersen som føler seg norsk etter 16 år i Norge sammen med treneren og ektemannen.
Fyker forbi
Suset tiltar i styrke lenge før drakten med det norske flagget kommer til syne. Kreftene i kjelkens møte med svingen sender Pedersen ut på det korte rette strekket i over 120 kilometer i timen før «Bukkerittet».
Treneren svinger med ipaden i en krapp bevegelse og følger prosjektilet med kameraet gjennom sving nummer 13, der utøveren løftes oppover isveggen av toppfarten. Treneren griper walkietalkien etter at lyden av oppbremsing har lagt seg.
– Du reagerte litt bedre med å få den ut og over. Men du blir for flat i midten av kurve 13 og stiger mot utgangen, så du får trykk mot venstre ut av sving, sier Pedersen.(Vilkår)
