Det er som kjent i detaljene det ligger. De fleste idretter krever en særegen teknikk. En kan ha så stort oksygenopptak en bare vil, og likevel ikke svømme fort nok hvis en beveger seg som en vaskemaskin. En skiløper som ikke er i kontakt med seg selv og underlaget, er dømt til å sakke akterut. En løper som ikke lener seg nok fremover, risikerer å få en såkalt «stem» i foten, definitivt en ineffektiv måte å forflytte seg på.
Men det er alltids håp. Unge som middelaldrende, gode som dårlige, alle har mulighet til å bli bedre teknisk. Det er med andre ord aldri for sent å lære.
Skiløpere kan tjene viktige sekunder hvis de senker frekvensen på skøytetakene i nedoverbakker. Svømmere kan spisse teknikken ekstra ved å gjøre langsomme tak.
– Teknikk er noe av det viktigste for å kunne bevege seg fort i vann. Målet for alle er å svømme raskest mulig med best mulig teknikk. For svømmere som sliter med anspenthet og for mye rå kraft i svømmingen, vil nok det å svømme sakte kunne bidra til at en får lengre tid på til å gjennomføre de ulike tekniske utfordringene og svømme mer «avslappet». Arbeidshester og kraftsvømmere vil ha særlig nytte av finne en mer flyt i bassenget, sier Petter Løvberg, landslagssjef i Norges Svømmeforbund.
– Jeg har selv gitt svømmeråd til mosjonister som driver med triatlon, og da gir jeg dem ofte én eneste oppgave: å ikke tenke på klokken, men heller øke lengden på svømmetakene. Ved å stramme seg mer opp og strekke takene, vil de aller fleste oppleve en mer kraft og flyt i svømmingen. Dette er noe en kan gjøre uansett nivå, sier Løvberg.
For høy frekvens
Også i skiløypen er det sekunder å hente for den som har en finslepen teknikk. Halldor Skard (74) er en nestor innen treningslære, og pensjonisten var i sin tid førsteamanuensis ved Norges idrettshøgskole og underviste i «kunsten å være i bevegelse». I 2015 og 2016 var han en slags teknisk bakspiller i Team United Bakeries, med langløpere som Johan Kjølstad, Tore Bjørseth Berdal, John Kristian Dahl og Astrid Øyre Slind på laget, et lag som i fjor tok navnet «Team Koteng».
– Det er ingen skiløper som er i nærheten av å skøyte like bra som de norske skøyteløperne. Det alle som en gjør feil, også Johannes Høsflot Klæbo og Petter Northug, er at de skøyter i altfor høy frekvens i nedoverbakkene. I lange utforkjøringer er en bedre tjent med å ha en spissere vinkel mellom skiene, og heller bevege seg langsommere og få kraften til å virke over lengre tid. Da vil en bruke mindre krefter, og bli mindre stiv, sier Skard og tilføyer:
– Du kan se det på skøytesporene i snøen. Sporene skal være rette. Hvis skituppene slås sideveis, er det for stor frekvens og for dårlig tyngdeoverføring på skiene, sier Skard.
Den gylne regelen
Det ideelle er selvsagt til enhver tid å trene teknikken i den hastigheten det skal konkurreres i, siden det jo er logisk at en bør trene på det en skal bli god på. Men siden de aller fleste, og særlig de som bruker en del tid på trening, er nødt til å inngå kompromisser. En tommelfingerregel er at jo mer en trener, jo større andel av det må en trene rolig for i det hele tatt ikke gå på en utmattende treningssmell. Selv om det er mange veier frem, følger de fleste utholdenhetsutøvere en norm på at rundt kun tyve prosent av treningen bør være intensiv eller rundt terskel, mens resten, cirka 80 prosent, bør gå rolig eller moderat for seg.
Ved trening på terskel greier kroppen akkurat å kvitte seg med melkesyren den selv produserer. Men rolig og moderat trening er aldri forgjeves, selv om det ikke presser det sirkulatoriske systemet, altså hjerte og lunger, særlig hardt, forteller Skard.
– Når du løper, er det kanskje 3000 hormoner og hormonlignende stoffer som frigis, altså ikke bare de som gir lykkefølelse. Nå viser forskningen at når en beveger seg, så skjer en enorm økning av impulser til hjernen. Store deler av disse impulsene, cirka 80 prosent, går til lillehjernen som styrer det motoriske, blant annet balanse og koordinasjon, sier Skard og tilføyer:
– En gjør ikke Thai Chi for å få høy puls, men det er om å gjøre å gjøre bevegelsen så langsomt og koordinert at det blir en ren trening for hjernen, sier Skard.
Ultra-sakte svømming
Den russiske svømmetreneren Gennadi Touretski (1949-) er kjent for å ha fått frem olympiske medaljevinnere i Alexander Popov og Michael Klim på 1990- og 2000-tallet, i tillegg til å ha jobbet med legenden Ian Thorpe som i sin tid tok 16 VM- og OL-gull. Touretski skal ha gått uvante veier i sin trenergjerning ved å studere fisk, og blant annet bruke kondomer til å illustrere at flyten i vannet er bedre jo stivere en er.
Hans tese om at det var to muligheter å svømme raskere på: enten ved å bruke enda mer krefter, eller ved å jobbe med og «føle» vannet slik at motstanden blir mindre. Å utvikle denne unike nærheten til vannet, mente han, kunne skje ved også å svømme ultrasakte. Ved først å utvikle teknikken i sakte tempo, vil en være mer var for bevegelsene. Siden kan bevegelsen som gradvis ble mer og mer perfeksjonert, bli såpass automatiserte at de også ble brukt i konkurransefart.
Færre tak
Bærumsvømmernes Sondre Lenschow Solberg, som har trent Alexander Dale Oen (1985-2012), forteller at forskjellen mellom de nest beste og de beste er evnen til å overdrive den tekniske utførselen.
– Det gjelder å beherske det tekniske ved ekstremt høy og lav hastighet – en må med andre ord være innom alle hastigheter for å bli en god svømmer. Dessverre tenker de fleste kapasitet fremfor funksjonalitet. Christer Bjarne (1939-), som var landets beste svømmer på 1960-tallet, var senere som trener opptatt av få utøverne sine til å svømme mest mulig avspent og jobbe med å holde en linje og ha balanse i vannet, sier Lenschow Solberg.
Lenschow Solberg forteller at de har en rekke øvelser der det svømmes ekstremt rolig og der det tekniske har en klar forrang, men at en likevel aldri kommer unna å jobbe med teknikk når en også er blodsliten.
I 2007 var Løvberg med Alexander Dale Oen i Melbourne-VM.
– I semifinalen hadde han innarbeidet en takfrekens på 53-54, og han fortalte at forsøket kostet ham ingenting. I finalen gikk Dale Oen ut med en frekvens på 60 og sprakk som en sild. Det var da Dale Oen skjønte at han måtte ha is i magen, sier Løvberg.
Løvberg forteller at Henrik Christiansen (1996-) tar tolv til femten færre tak i minuttet enn for fem-seks år siden. En av landets store talenter, Tomoe Zenimoto Hvas (2000-), som nylig vant OL-ungdoms-gull på medley og samtidig kvalifiserte seg til OL i Tokyo, har en særegen evne til bare å gli igjennom vannet uten at det tilsynelatende ser ut til å koste ham en døyt.
– De beste svømmerne bruker færre tak per bassenglengde enn konkurrentene, svømmer mer avslappet og forflytter seg fortere gjennom vannet. Dette er ofte lært fra tidlig alder, men kan absolutt utvikles gjennom hele karrieren, sier Løvberg.
En siste innspurt
Andre ganger er det motsatte lurt, å øke frekvensen. Når det kommer til skistaking, derimot, mener nestor Skard at det gjelder å ha høy frekvens.
– Overkroppen er mer utholdende enn underkroppen, og i Team United Bakeries fant vi ut at det viser seg å være mer effektivt å kjøre mange tak per tidsenhet og dermed avslutte taket tidlig. En må lære seg å begynne bevegelsen sentralt i kroppen, ha ryggen helt rett og en fast vinkel i albuleddet, sier Skard og tilføyer:
– Og i innspurten, selv om det må skøytes i nedoverbakke, så nytter ikke de langsomme bevegelsene i det hele tatt. Da må du bruke de siste kreftene du har, sier Skard.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
