I løpet av kort tid har forbruket av soyamelk skutt i været, og Tine er ikke fremmed for å kaste seg på bølgen.
– Det heter ikke soyamelk, det heter drikk, sier konsernsjef Hanne Refsholt, som er selvoppnevnt misjonær for norsk melk.
Tine er eid av melkebønder, men det hindrer ikke muligheten for plantebaserte alternativer.
– Det er opplagt at vi overvåker trendene. Vegetabilske drikker er ikke så langt unna det vi driver med. Allerede på 60-tallet kom meieriene med juice, så soyadrikk er ikke et så stort skritt videre, sier Refsholt.
Andre næringsmiddelprodusenter, som Orkla og Kavli, har allerede rullet ut et bredt utvalg av soyaprodukter.
Myser på fin trend
Tine er under press fra flere hold. Salget til forbrukerne faller, importen øker, og selskapet mister eksportsubsidier på Jarlsberg som gjør at produksjonen må flagge ut til Irland. I tillegg står stadig mer offensive konkurrenter klare med nye produkter.
I fjor falt inntektene med 58 millioner, mens bunnlinjen ble svekket med 203 millioner kroner. Dermed får bøndene som eier Tine, redusert sin bonus fra 112.000 kroner til 97.000 kroner.
Refsholt legger ikke skjul på at hun er bekymret over fallet i store produktkategorier som melk, ost og yoghurt.
– Vi opplever at melkeforbruket har gått ned over tid og gikk ytterligere ned i fjor. Spørsmålet er hvor langt det vil fortsette å falle. Vi jobber med å forstå hva som ligger bak, sier hun.
Den mest oppløftende utviklingen har Tine på restproduktet myse, i tillegg til fin utvikling på smakssatt melk og syrnede produkter.
Tine er i ferd med å iverksette et kostnadsprogram som skal gi besparelser på 450 millioner kroner fra neste år.
– Er dere i mål med effektiviseringsprosessene?
– Nei. Vi har hatt to store kuttrunder nå på tre år for å styrke konkurransekraften. Dette handler mye om å finne gode prosjekter og jobbe mer effektivt og raskere i en lang og krevende verdikjede. For hver runde blir det mer krevende å finne potensial. Kostnadsforbedringene fra siste runde vil få full effekt i 2019, men vi skal hele tiden søke nye forbedringer, sier Refsholt.
Vil melke nye muligheter
Tine har fått kritikk fra flere hold for at det er konkurrenter som Q-Meieriene, Synnøve Finden og Rørosmeieriet som driver frem de store nyvinningene i bransjen. Konsernet har tatt grep ved å slå sammen forsknings- og utviklingsavdelingen med markedsavdelingen for å bli bedre på nyskapning.
– Innovasjonene vi lanserte i fjor, omsatte for 800 millioner kroner, så mange av dem fungerer godt. Vi satser på færre og større innovasjoner, påpeker Refsholt.
Tidligere denne uken gikk Kolonihagen-gründer Jon-Frede Engdahl ut mot Tines dominerende rolle og kritiserte hvor vanskelig det var å få spikret en avtale om en spesiell kvalitet av økomelk produsert ved 20 gårder i Østfold.
– Vi kjenner oss ikke igjen i denne kritikken. Denne melken finnes ikke ennå, men vi ser absolutt at det muligheter for nye melkeprodukter. Dette innovasjonsprosjektet er nettopp et eksempel på det og har sitt utspring fra Tine selv og en rekke dedikerte Tine-bønder i Østfold. Vi har hatt dialog med Engdahl, og det gjenstår å se om vi blir enige om hvilke muligheter som finnes, hvordan merkevarene skal løses og hvordan de høye kostnadene skal dekkes inn, sier Refsholt.
Tine har så langt vært tilbakeholdne med å produsere dagligvarekjedenes egne merkevarer. Refsholt påpeker at leieproduksjon på oppdrag for andre reiser flere konkurransemessige dilemmaer både mot konkurransemyndighetene og andre aktører. Derfor må Tine også ta hensyn til at Konkurransetilsynet ikke tillater innsyn i konkurrentenes marginer.
– I sin jakt på å differensiere seg bruker aktørene i dagligvarehandelen egne merkevarer. Det er mange måter å gjøre spesielle ting for handelen på uten at det er som rene egne merkevarer. Det kan være å presentere en nyhet i en kjede for en periode eller ved å kombinere kjedens og Tines logo, sier Tine-sjefen.
Hun ønsker ikke en utvikling der Tines posisjon blir redusert til å være en råvareleverandør for Synnøve Finden og Q-Meieriene:
– Vi ønsker å være i front mot forbruker. Tine har ikke noe ønske om å drive leieproduksjon eller være råvareleverandør, men vi skal oppfylle forpliktelsene våre til andre aktører gjennom vår leveringsplikt.
Osteuro
I de siste årene har osteimporten til Norge steget betydelig. Dagligvarekjedene står for den største importen. Nå blir den tollfrie kvoten økt, og utviklingen bekymrer Tine-toppen.
– Importen er kommet til et nivå som presser prisene i landbruket. Da er vi inne i den politiske diskusjonen om hvordan vi skal drive landbruket og til hvilken pris, sier Refsholt.
Hun påpeker at når den tollfrie kvoten økes, så stiger også den øvrige tollbelagte importen tilsvarende.(Vilkår)
