Forrige uke sparket jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg i gang en interessant debatt om likestilling i akademia, som blant annet gikk for seg i DNs spalter (DN 28. juni).

Høgberg tilhører riktignok et annet fagfelt enn oss, men vi sorterer alle tre under samfunnsvitenskap. Dette er en faggruppe hvor kvinneandelen blant stipendiater er 60 prosent, mens to-tredjedeler av professorene er menn. Det skjer med andre ord noe radikalt på reisen fra bunn til topp på den akademiske rangstigen, uten at vi kjenner hele årsakssammenhengen bak.

Siden et godt vitenskapelig arbeid starter med et godt og ubesvart spørsmål, står vi her overfor et lovende utgangspunkt. Når spørsmålet er etablert, er det tid for å lansere noen teorier, og disse har Høgberg mange av. Hovedtesen hennes er at kvinner holder hverandre nede, og at patriarkalske strukturer og «gutteklubben Grei» sluttet å være et problem for 30–40 år siden. Neste steg i den akademiske prosessen er å teste hypotesene empirisk, for å avdekke om kart og terreng stemmer overens. Og her mister Høgberg oss fullstendig.

Den fulle sannheten bak at så få av de mange kvinnelige stipendiatene ender som professorer kjenner vi ikke. Men noe vet vi.

Høgbergs tese om at det hovedsakelig er kvinner som hemmer kvinners fremgang i akademia motsies av Lena Merete Tallaksen, professor i geofag ved Universitetet i Oslo, som poengterer i DN at det er kumulative ulemper som utgjør en forskjell i likestillingsarbeidet i akademia. Slike kumulative ulemper kan ha mange ulike farger og fasonger. Studier viser for eksempel at kvinner blir bedømt som en mindre god underviser til tross for likt læringsutbytte for studentene, og at kvinner mottar hardere kritikk og flere avbrytelser under internseminarer enn det menn gjør.

Et viktig, om enn så frustrerende, funn ble nylig publisert i topptidsskriftet American Economic Review. Her finner Heather Sarsons at kjønnet ditt i stor grad påvirker hvor stor gevinst du får rent karrieremessig av å publisere artikler som er skrevet i samarbeid med andre. Dette innebærer at det lønner seg for menn å publisere med kvinnelig medforfatter, men det lønner seg i mye mindre grad for en kvinnelig akademiker å samarbeide med menn.

Hva forteller dette resultatet oss?

Når man ikke kan tilskrive direkte hvem som har gjort hva i et samarbeid gir man mannen mer anerkjennelse for arbeidet enn kvinnen. Med det resultat at i tilfeller med to tilsynelatende helt like akademikere, med like mange samarbeidsprosjekter, vil universiteter i større grad ansette mannen i en fast stilling.

Illustrerende nok er vi to kvinneligere stipendiater, og i likhet med Høgberg har nok også vi anekdotiske historier om kjønn og likestilling å by på. Likevel mener vi at det tjener en opplyst debatt best å ta utgangspunkt i faktisk publiserte funn på tematikken. Når vi gjør det, blir det tydelig at Høgbergs kart ikke stemmer med terrenget. Empirien gir lite støtte til tesen om at det er kvinner som er kvinners verste fiende, funnene peker heller i retning av at det er systematiske utfordringer på mange områder som gjør det vanskeligere for kvinner å nå opp og frem.

Da er det bare å brette opp ermene, og lansere noen nye hypoteser som lar seg empirisk teste. Akkurat dét er vi akademikere ganske ålreite på, tross alle andre feil og mangler vi måtte ha.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.