Fagforeningen har begynt å stille spørsmål og noen vil ta det med i årets tarifforhandlinger. Spekterlederen er ute og kaller dette for «hjemmekontoradelen», – de som kan jobbe på hjemmekontor og selv velge om de vil møte på jobb.
Men så enkelt er det vel ikke? De som er i tjenestenæringer eller arbeider i helsesektoren eller på annen måte må møte opp fysisk for å gjøre jobben sin, er ikke med i den diskusjonen. Men om de ikke kan ha hjemmekontor, kan de likevel få et rom for fleksibilitet – og deri ligger stikkordet vi må ta tak i.
Hjemmekontortilværelsen viste betydningen av gode omsorgstilbud for småbarnsforeldre som nå fikk sine egne barn å ha omsorg for på full tid. De fleste foreldre er glad i sine barn, men de fleste foreldrepar trenger også to inntekter. Til det kan de vanligvis stole på at samfunnet stiller opp med barnehageplasser og en god skole, så er omsorgen ivaretatt og de kan arbeide. Som kompensasjon for stenging fikk foreldrene Omsorgsdager.
Men livet er ikke bare A4. Sykdom, alderdom og ulykker skjer og de fleste av oss vil oppleve at noen vi bryr oss om, trenger vår omsorg – som mann, kone, far, søster eller barnebarn. Vi blir pårørende og skal balansere denne omsorgen med samtidig å stå i arbeid. Hjemmekontor kan være bra hvis du trenger fleksibilitet for å bistå noen i denne situasjonen. Men om du bor i samme hjem med den som trenger hjelpen og opplevde at kommunen kuttet i hjemmehjelp, dagaktivitetstilbud eller støttekontakter, så er det noe annet. Hjemmet ble da en omsorgsarena – sykehus eller sykehjem. Mange pårørende har lengtet ut fra hjemmekontoret og til arbeidsplassen hvor de kan være en vanlig person og ikke en omsorgsperson. Regjeringen stilte ikke opp med Omsorgsdager her, da snakker vi om bruk av egenmelding eller sykemeldinger. Omsorg er tydeligvis ikke omsorg i alle sammenhenger.
Hele diskusjonen rundt arbeidslivet må derfor løftes opp i en større sammenheng, ikke bare med tiden vi lever i nå, men med de tider og livsfaser vi alle skal leve gjennom i et langt liv. For det er livsfasene og hva de medfører som ofte er utfordringen for oss alle. Dette må også inn i ledelse og i HR.
Vi er småbarnsforeldre lenge, men kan stole på at barnehager og skoler tar vare på våre barn, i normale tider. Vi har gode løsninger og forståelse på jobben for at det i noen år er viktig med fleksibilitet. Denne forståelsen må vi ta med oss når også arbeidstagere i takt med demografisk endring, vil bli pårørende for syke eller eldre. For mange kan dette bli en like lang fase som småbarnsperioden, men uten garantier for nok og riktig helsehjelp til våre kjære, slik som skole og barnehagene er for våre barn. De politiske føringene er at syke og eldre skal bo hjemme lengst mulig og at pårørende og familiene forventes å hjelpe til mer. Det må arbeidslivet i tilfelle ta inn over seg!
I Hjemmekontor diskusjonen så må livsfaser med inn i bildet. Det er ikke bare nok å være en trendy arbeidsgiver som proklamerer hjemmekontor for alle.
Arbeidstagernes livsfaser vil prege deres jobbhverdag og må derfor på bordet i trepartssamarbeid et og når vi skal lage retningslinjer og løsninger. EU innførte i fjor direktiv for «Work -L life balance c e» og med rett til fem omsorgsdager for syke og eldre, men også rett til å be om endret arbeidstid eller rett til fleksibilitet om man kommer i en pårørende situasjon. For ansatte i turnusyrker er dette viktig. Det gjør at dagligvareansatte eller helsearbeidere kan be om endret turnus eller stillingsprosenter, for å kunne tilpasse til hjemmesituasjonen. Og det trengs, for valget for mange (særlig kvinner) her er å arbeide ufrivillig deltid eller slutte helt i jobb! Det er deres «Hjemmekontorløsning»
For andre vil mulighet for hjemmekontor være en god løsning i enkelte livsfaser. For atter andre er det viktig å komme på kontoret, for de får god helsehjelp til sin nærstående, når sykdom preger tiden hjemme. Det som passer når du er 35 år passer kanskje ikke når du er 54 eller 66 år, fordi livsfasen og omstendighetene i livet ditt er annerledes. Fleksible løsninger og mangfold må inn for å ivareta dette.
For samfunnet og arbeidslivets aktører er dette den viktigste oppgaven fremover: I takt med demografien endrer også arbeidsstokken seg. En av fem mellom 40–69 år vil mest sannsynlig vil også ha syke og eldre familiemedlemmer, og også stå i jobb. Det er en samfunnsutfordring som må tas til topps, ifra de som styrer politisk til de som lager lover og regler. Arbeidslivets parter må vise vilje til samarbeid. Ordninger må moderniseres, fornyes og forbedres og noe er kanskje modent for pensjonstilværelsen. Ledere må trenes til å se og snakke med ansatte om dette.
Hvis vi som nasjon sier at våre syke og eldre skal være hjemme lengt mulig, så har de pårørende like store behov for trygge omsorgsløsninger og for den fleksibilitet som vi viser til småbarnsforeldre. Omsorg er omsorg og det finnes i livet og påvirker arbeidslivet. Alle er glad i sine nære, men kjærlighet betaler ikke regninger! Det er et samfunnsoppdrag at alle som kan og vil, får til å jobbe på den best tenkelige måten, enten det skjer på hjemmekontor, kontor hjemme i perioder eller ved fysisk oppmøte på en arbeidsplass som passer med livet ellers. Det må vi klare for å fortsatt være en av nasjonene med flest folk i arbeid!(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.