Det er bare én ting som er verre for bygg- og anleggsentreprenørene enn å ha for få oppdrag. Det er å ha for mange.
En situasjon med overkapasitet er ille, men en situasjon med underkapasitet er verre. Å balansere ressursene bedriften rår over, er sannsynligvis den viktigste oppgaven for ledelsen i bedriftene.
Utfordringen ligger i bedriftens tilgang på nye prosjekter og tidspunktet for planlagt utførelse, som i stor grad er utenfor entreprenørens kontroll.
Planlagt ressursbruk og omfanget av fast ansatte hadde vært vesentlig enklere for entreprenørene hvis det lot seg gjøre å avslutte prosjekter de allerede har under utførelse, før de igangsetter nye prosjekter – spesielt hvis prosjektene har et visst omfang. Igangsetting av et nytt prosjekt når samtlige av bedriftens faglige ressurser er bundet i andre prosjekter under utførelse, gir dårlige kår for planlegging og effektivitet på byggeplassen.
Det manifesterer seg i prosjektregnskapet og på bunnlinjen til bedriften.
Det er også slik at prosjektene ikke er like. Enkelte prosjekter kan være arbeidsintensive – de krever stor grad av menneskelige ressurser, mens andre i større grad er maskin- og utstyrsintensive. Andre prosjekter igjen har stort omfang av andre innsatsfaktorer, som varekjøp.
Dessuten blir et prosjekt hvor det foreligger en detaljert beskrivelse av hvilke arbeider som skal utføres, og i hvor stort omfang, sjelden som planlagt. Hvis konsulentens beskrivelse er svak, eller det oppstår behov for vesentlige endringer underveis, kan det godt tenkes at prosjektet tar vesentlig lengre tid enn planlagt. Det stikker kjepper i hjulene for ressursplanleggingen, men slikt er noe entreprenørene må leve med.
Å dimensjonere bedriftens faglige og menneskelige ressurser under disse forholdene er svært utfordrende. Hvis regjeringens forslag om å forby innleie av personell i bygg og anlegg i Oslo-området får gjennomslag, innebærer det at bedriftene må dimensjonere sin arbeidskapasitet etter toppene – når aktivitetsnivået er så høyt at den presser grensene for hva bedriften tåler, for eksempel når de har prosjekter som krever mye mannskap. Det skaper en uholdbar situasjon, hvor det ikke er fleksibilitet nok til å bemanne selskapet etter behovene.
For mange bedrifter er det offentlige – stat, kommune og fylkeskommune – desidert største oppdragsgiver. Dessverre utvises det svært liten fleksibilitet i det offentliges krav til start- og sluttidspunkt i anbudene som utlyses. Tvert imot er det oppdragsgivers privilegium å utsette oppstartstidspunkt etter eget forgodtbefinnende, uten at det tas hensyn til entreprenørenes eksisterende ressursbinding i andre prosjekter de har til utførelse.
Staten bør være innforstått med at oppstartstidspunkt og gjennomføringstid ikke er en likegyldig faktor for entreprenørene, men et resultat av nitid planlegging.
En utsettelse kan ha dramatiske konsekvenser for evnen til effektiv og feilfri prosjektgjennomføring, og som entreprenørene ikke kompenseres for. Ressursene entreprenørene rår over, kan ikke være på to steder samtidig, eller sitte på hjemmekontor til det nye prosjektet kommer i gang.
Entreprenøren kan selvsagt takke nei til oppdraget på grunn av endrede forutsetninger, men det er heller ikke en gunstig situasjon. Entreprenøren tvinges til å velge mellom pest eller kolera.
I forslaget fra regjeringen vises det til at det fortsatt vil være anledning for entreprenørene å leie mannskap av hverandre. Det gjøres allerede, men entreprenøren som ønsker å leie, er prisgitt at bedriftene den ønsker eller har mulighet for å leie av, selv har ledig kapasitet, og at mannskapet har ønskede kvalifikasjoner. Fra mitt ståsted vil en situasjon hvor entreprenørene tar over bemanningsselskapenes rolle, være svært uheldig.
Det kan godt tenkes at enkelte bemanningsbyråer ikke driver seriøst, men det er ikke min erfaring. Tvert imot er det mulig å argumentere for at utleie av personell, rekruttering, opplæring, oppfølging og koordinering mellom prosjekter deres klienter har til utførelse, er et eget fag.
Utleie av personell er en kompetansekrevende og spesialisert oppgave som entreprenørene selv ikke har de beste forutsetningene for å løse.
I entreprenørselskapene jeg har erfaring med, har det gjennomgående vært en målsetning om å ha en egenkapasitet på faglige ressurser i størrelsesorden 70 prosent. Det gir en buffer mot sesongsvingninger eller slakk mellom prosjekter som avsluttes og nye som påbegynnes, som er til å leve med.
Regjeringens forslag til forbud mot innleie av arbeidskraft tar ikke inn over seg bransjens behov for fleksibilitet, og virksomhetens iboende kompleksitet.
En situasjon med overkapasitet er ille, men en situasjon med underkapasitet er verre
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.