Hjemmet er selvsagt et viktig verktøy i kampen mot koronaviruset, men det finnes grenser for hva det kan pålegges. Nedstengingen av samfunnet førte til at mange ble sendt til trygge og gode hjem, mens andre måtte håndtere ensomhet eller i verste fall vold og trusler.
Det er på ingen måte mangel på mediedekning av hjemmekontorets inntog, men den er preget av politisk fravær.
Det blåser som regel alltid friskt hver gang et komma flyttes i arbeidsmiljøloven, og opptil full storm hver gang noen foreslår frislipp for søndagsåpne butikker. Når mange i næringslivet nå varsler at de vurderer å plante begge føttene dypt inn i folks hus og hjem, er reaksjonene derimot overraskende få.
Myndighetene inviterte i mars til vår tids viktigste dugnad. Og vi tok knekken på den første bølgen med koronavirus. Mange av oss dro hjem. Vi holdt avstand, vasket hendene og delte morsomme historier om alt det gøyale som skjedde på hjemmekontoret. Dagene ble lenger, solen skinte og vi gledet oss til sommerferien.
Midt oppe i alt engasjementet oppsto en etterlengtet debatt om fremtidens arbeidsliv. Begeistringen for hjemmekontoret virket ubegrenset.
Ledere i inn- og utland som hyllet hjemmekontoret ble fremstilt som moderne. Kanskje kunne folk jobbe hjemme så lenge de ville. Det fungerte jo så bra?
Erfaringsgrunnlaget er begrenset og lovverket utdatert. En rekke bedriftsledere er allerede bekymret for virkningene av langvarig hjemmekontor, uten at det skaper noen stor debatt. Det var kanskje derfor NHO nylig oppfordret myndighetene til å myke opp kravet om hjemmekontor i koronakrisen, slik at flere kunne kommer tilbake til kontoret. Hjemmekontorets glansbilde har slått til dels kraftige sprekker.
Det er også mange forskjellige årsaker til at bedrifter ikke håndterer tilværelsen på hjemmekontoret på en god måte. Det kan være alt fra manglende investeringer i utstyr og systemer, til dårlig ledelse og mikrostyring.
Vi har lenge sett hvordan digitaliseringen utfordrer de etablerte organisasjonene og måtene vi jobber på. Det tradisjonelle hierarkiet er for eksempel under press, noe som er blitt ekstra tydelig under koronakrisen. Under krisen har vi alle blitt nødt til å ta mer ansvar for vår egen arbeidsdag, og økt selvledelse er en av de store trendene vi ser komme ut av digitaliseringen.
Vi som lenge har vært tett på og fremsnakket utvikling av arbeidsplasser basert på tillit og fleksibilitet, har latt oss forundre over den plutselige begeistringen over hjemmekontoret som en slags «ny måte å jobbe på». For selv om bedrifter som Ice og Hammer & Hanborg, veldig forenklet forklart, tillater sine ansatte å jobbe hvor de vil og når de vil, har vi aldri sett på hverken omfattende bruk av hjemmekontor eller døgnkontinuerlig tilgjengelighet som noen stor suksess.
Fallgruvene her er mange, og balansen mellom jobb og privat kan være vanskelig å finne.
Derfor er kontoret like viktig for mange av oss som en hjemmestadion for et fotballag. Det er der vi møtes jevnlig for å trene sammen for å bli de beste. Det går sjelden bra for det laget som kun samles når det er kamp.
Vi frykter at den forenklede debatten om hjemmekontoret i koronatiden er en avsporing.
Endringene som koronaviruset og digitaliseringen gir oss som samfunn skaper et mulighetsvindu til å endre arbeidslivet til det bedre. Denne muligheten er her nå og denne muligheten må vi som samfunn gripe. Vi kan virkelig ikke la den gå fra oss.
Hvordan vi kan komme oss best mulig ut av koronakrisen og samtidig skape et best mulig arbeidsliv i årene som kommer, er en svært viktig diskusjon som vi bør debattere bredt. Vi har erfaringer og meninger vi gjerne deler, men nå må politikerne, som gjerne mener så mangt om mye, danne seg en mening om hvordan de ønsker at norsk arbeidsliv skal utvikle seg.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.