Marianne Knudsen, leder av Norges Handikapforbunds Ungdom, fikk beskjed om at hun burde søke uføretrygd da hun ble 18 år. Det er en erfaring hun deler med svært mange funksjonshemmede. Hvis Marianne hadde takket ja, hadde det kostet samfunnet enorme summer. Men viktigst – vi som samfunn hadde gått glipp av uante ressurser. Marianne er i dag kåret til en av DNs 30 ledestjerner under 30.
Altfor mange unge mennesker møter samfunn og systemer som ikke har tro på folks muligheter, og får uføretrygd i 18-års gave. Den viktigste årsaken til dette, er holdninger som Spekterleder Anne-Kari Bratten viser i ledelsesspalten i DN 25. januar, når hun skriver om «arbeidstagere som ikke uten videre bidrar til å styrke produktiviteten, øke lønnsomheten eller løfte kvaliteten» og spør om hvem som har lyst til å lede noen de egentlig ikke trenger. Ved å uttrykke slike holdninger bidrar Bratten til å forsterke myten om at nedsatt funksjonsevne er det samme som nedsatt arbeidsevne. Problemet er at det er fordommer som styrer hvem vi gir sjansen til å bidra og hvem vi plasserer på sidelinjen.
Vi vet at svært mange funksjonshemmede diskrimineres i dagens arbeidsliv og aldri gis sjansen til å bidra. Bare drøye 40 prosent av alle funksjonshemmede er i jobb. Over 100.000 funksjonshemmede står ufrivillig utenfor arbeidslivet, og tallet øker. En av hovedårsakene til at de ikke slipper inn, er holdninger og fordommer knyttet til funksjonshemmede. Mange tror at et manglende ben eller dårlig syn, gjør deg til en dårligere medarbeider. Forskningen støtter opp under funksjonshemmedes samlede erfaringer om diskriminering i arbeidslivet. En dansk studie viser at lederes vilje til å ansette en kandidat synker med nesten 50 prosentpoeng (fra 70 til 22 prosent) når de får vite at arbeidstageren sitter i rullestol. At funksjonshemmede så systematisk stenges ute fra arbeidslivet er dyrt, dumt og lite fremtidsrettet.
Et av hovedsporene i Brattens spalte er at det nå i koronatider må lempes på kravene om mangfold i arbeidslivet. Vi har stor forståelse for de krevende tidene norsk arbeidsliv står i. Men vi følger ikke premisset til Bratten om å reversere mangfoldet i arbeidslivet. Tvert imot. Pandemien har vist oss at vi må tenke nytt om fremtidens arbeidsliv. Hjemmekontor (som tidligere ble sett på som en vanskelig tilrettelegging for arbeidsgivere) er blitt mulighetsrom, digitale løsninger skyter fart som aldri før. Fleksibilitet og nytenking er avgjørende for å møte morgendagens utfordringer. Vi trenger folk med ulike erfaringer, kompetanser og kunnskaper for å skape fremtidens arbeidsliv. Og ikke minst trenger vi å utnytte alle de ressursene vi har.
Tidligere kriser har vist at de som våger å satse og tenke nytt, har større sjanse for å overleve. Under finanskrisen overlevde flere av de børsnoterte selskapene som hadde mangfold i ledelsen enn de som hadde styrer bestående av like folk (hvite menn i 50-åra). Heldigvis får stadig flere store bedrifter øynene opp for lønnsomhet og klokskap ved å rekruttere mangfold. De ser at fremtiden ligger i å ansette forskjellige folk. Ikke inkludere dem – der er vi enige med Bratten. Folk foretrekker å bli rekruttert, ikke inkludert. Fremtidens olje for Norge ligger i å benytte hele arbeidsstokken. Heldigvis har flere ledere i norsk arbeidsliv skjønt det. Vi heier på dem som skaper fremtidens arbeidsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.