I sin DN-kronikk 16. april avviser Karen Helene Ulltveit-Moe IMFs forslag om en egen koronaskatt. Hun begrunner dette med at Norge allerede har et effektivt skattesystem og omfordelende velferdsordninger, og at en koronaskatt vil bli mer symbolsk enn omfordelende.

Her er vi stort sett enige.

Jeg deler også Ulltveit-Moes syn om at inntektsforskjellene trolig økte i fjor. Kostnadene ved å beskytte oss mot viruset rammet svært skjevt, med størst jobbsvikt for lavtlønte. Samtidig beholdt de langt fleste av oss jobben, fikk mer i lønn og økte kjøpekraften – og boligformuen! – ytterligere på grunn av rentekutt.

Som alternativ til en koronaskatt peker Ulltveit-Moe på lønnsdannelsen og kritiserer NHO for at vi ikke tok fordelingshensyn i årets lønnsoppgjør, siden vår utgangsposisjon ville bety lavere reallønn.

Her synes jeg Ulltveit-Moe bommer.

Lønnsdannelsen bygger på frontfagsmodellen, som grovt sett står på to ben: På den ene siden at frontfaget – industrien – har en lønnsvekst som gjør denne internasjonalt konkurransedyktig, og på den andre siden at lønnsveksten i skjermet sektor følger frontfaget slik at industrien ikke taper i konkurransen om arbeidskraften. Dette skjer ved at resultatet i frontfaget danner norm for øvrige oppgjør.

Modellen innebærer at vi løfter i flokk. Det gir brede grupper en likeartet lønnsutvikling over tid og bidrar slik til våre små lønns- og inntektsforskjeller.

Når andre virksomheter må følge lønnsveksten i de bedriftene som kontinuerlig må skjerpe seg for å overleve i konkurransen utenlands, må også disse skjerpe seg, ta i bruk ny teknologi og bedre effektiviteten. Dette bidrar til høy produktivitet og høyt inntektsnivå også nasjonalt.

Modellen har dessuten bidratt til høyere sysselsetting og lavere ledighet.

En modell som gir alle omtrent samme lønnsvekst, litt uavhengig av situasjonen i den enkelte virksomhet, vil uunngåelig være full av spenninger. I gode år for industrien kan andre slite med å holde tritt. Når industrien sliter, kan andre bedrifter ønske å tilby mer. Der industrien kan erstatte folk med maskiner, er dette mer krevende i arbeidsintensiv tjenesteyting.

Forhandlingskrav og -løsning må nettopp sees på som et resultat av en avveining av disse hensynene. Lønnsvekst må tilpasses lønnsevne. Hvis ikke, går arbeidsplasser tapt. I verkstedsindustrien ble resultatet halvert i fjor, til syvendeparten av nivået før oljeprisfallet i 2015.

NHOs mål om en lønnsvekst på linje med handelspartnerne var ikke tatt ut av luften.

Lønnsvekst må tilpasses lønnsevne. Hvis ikke, går arbeidsplasser tapt

Om fordelingshensyn var det eneste som betød noe i oppgjøret, burde det vært gitt store lavlønnstillegg. Men når de næringene som er hardest rammet av koronakrisen nettopp sysselsetter mange lavtlønte, ville store lavlønnstillegg bidratt til at færre ledige ville kommet tilbake i jobb. Og det som virkelig monner for folks inntekt er om de har en jobb eller ikke.

Modellen kan heller ikke bedømmes ut fra resultatet i et enkeltår, men må vurderes over tid. Over tid har industriarbeiderne opprettholdt sin andel av industriens verdiskaping, og kjøpekraften har økt for brede grupper.

I fjor, i den største krisen i nyere tid, fikk alle grupper økt kjøpekraft og lønnsandelen i industrien endte på sitt historiske gjennomsnitt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.