Jeg tror at jeg snakker for alle andre kvinner i lederposisjoner om jeg sier at er det én ting vi ikke har gjort, så er det å nedprioritere egne barn på en måte som medfører at omsorgen er blitt for dårlig.

Utrolig nok går debatten høyt om dette for tiden.

Utgangspunktet er Anita Krohn Traaseths råd til unge kvinner, hvor hun ber dem om å holde på lederambisjonene, og skriver «vi har trent mye på å dele på ansvaret, spørre andre om de kan stille opp, slippe kontrollen hjemme og la barna våre gå litt for «lut og kaldt vann» av og til». Som et svar på dette skrev psykolog Eystein Victor Våpenstad i et innlegg på NRK ytring at «det er skremmende at en kjent næringslivsleder oppfordrer til omsorgssvikt». Senere skriver han, i Aftenposten, at «det må være lov å mene at barnets behov bør tillegges avgjørende vekt. Vi kommer ikke fra at små barns grunnleggende behov for omsorg og tilknytning også handler om kvantitet, om den mengde tid vi bruker sammen med dem».

Jeg kjenner det koker over for meg. Virkelig.

For det første, Traaseth utsagn om «lut og kaldt vann» var neppe bokstavelig ment. Det er derfor hun plasserte det i hermetegn.

For det andre, psykologer vet godt at psykiske helseplager blant unge jenter som følge av et følt ytre press har vært et tiltagende problem, snarere enn at tilknytningsomsorgen er blitt dårligere etter at vi har fått flere kvinnelige ledere. Traaseths kronikk oppfordrer nettopp unge kvinner til å «gi mer faen». Kvinner legger generelt altfor mye press på seg selv. Det gjelder også kvinner som har fått barn.

Mødre blir utsatt for et massivt press fra all slags nettroll og bedrevitere, som kommenterer og uttaler seg om hva som er viktig og rett for mødre. Hvis du ikke følger disse uskrevne reglene, er du dårlig mor. Hvorfor ikke ta tak i dette i stedet?

Hvis Traaseths råd kan hjelpe én ung kvinne til å legge bort disse ytre kravene og det følte forventningspresset, har hun oppnådd mer enn nok.

For det tredje, tilknytningsomsorg handler vel så mye om kvalitet som kvantitet. Etter de første leveår er barnet mindre avhengig av forsørgerens fysiske nærhet, og avhenger mer av tryggheten på at forsørgere vil være tilgjengelig og responsiv når de trenger dem. Tilgjengelig og responsiv kan man også være for barna sine uten å være fysisk nær dem til enhver tid.

For det fjerde, dersom tilknytningsomsorg er en bekymring her i landet, hva da med alle mennene som sier de har ofret familien for å nå toppen? Er ikke fedrene viktig for barna? Og hvis det er mor som er viktig i tilknytningen, er det jo nettopp likestilling dette handler om. I så fall bør vel ikke kvinner gjøre karriere.

Og hva med alle leger eller for den saks skyld psykologer som jobber turnus, sykepleiere som jobber senvakt, butikkansatte som må ha ettermiddagsvakt og alle andre som ikke har jobber som kan gjøres innenfor kjernetiden? Står det dårlig til med deres barn også? Er de også utsatt for omsorgssvikt?

Vi har utfordringer, men det er ikke at barn av karrierekvinner blir utsatt for omsorgssvikt eller har dårligere tilknytning enn barn av mødre i andre yrkesgrupper. Utfordringen er at kvinner ikke er tilstrekkelig representert i lederroller. Utfordringen er at kvinner legger så mye press på seg selv, både hjemme og på jobb, at de møter veggen. Og utfordringen er alle de som legger press på kvinner og gir dem dårlig samvittighet for at de prøver å gjøre en så god jobb som mulig, samtidig som de skal være mødre.

Dette er reelle utfordringer, og det er dette Traaseth pekte på. Det skal hun berømmes for.

Les også Caroline Gjerdings innlegg i DN i fjor: Men hva med mennene? dn+

Det er så mange kvinner der ute som er så dyktige i jobben sin, som kunne nådd toppen, men som hopper av underveis fordi de ikke klarer å holde tritt. Det blir for slitsomt, for mange som skal «pleases». Da snakker jeg ikke om arbeidsgiver, men om samfunnet som helhet, forventningene om striglede barn, hjemmelagede kaker til skoleavslutning, bursdagsbesøk som man skulle tro var for kongelige, plettfrie klær, deltagelse på all slags aktiviteter, familieturer i skog og mark, alltid plettfritt og strøkent hjem – og resten av tiden skal man ha skikkelig god kvalitetstid med barna.

Jeg får nesten hjerteinfarkt bare av tanken på alt jeg burde gjort.

Skal jeg lykkes som leder og som mor, så kan jeg ikke innfri alle forventningene fra den listen. Da må jeg gjøre kun det som er nødvendig og godt nok for min familie, og resten av tiden bruker jeg på å være både en skikkelig god mor og en skikkelig god leder.

For det er faktisk mulig det også.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.