Mange OECD-land har hatt vekst i såkalt «atypisk» arbeid de siste tiårene, med flere som er ansatt på midlertidige kontrakter, som arbeider som selvstendige oppdragstagere i tjenesteøkonomien eller er ansatt i bemanningsbransjen.

På den ene siden representerer atypiske jobber fleksibilitet, frihet og uavhengighet. Samtidig innebærer slike jobber betydelig risiko: de er ofte dårligere betalt, har større risiko for arbeidsledighet og gir ikke nødvendigvis de samme rettigheter til trygdeytelser eller kollektive lønnsforhandlinger som fast ansettelse.

Blir det mer atypisk arbeid også i Norge?

Marte Strøm
Marte Strøm

I en ny rapport har vi analysert registerdata over alle sysselsatte i Norge i perioden 1995–2018. Alt i alt ser vi ingen tegn til at det totale omfanget av atypisk arbeid har økt i perioden. Faktisk var andelen fast ansatte litt høyere i 2018 enn i 1995.

Kristine von Simson
Kristine von Simson (Foto: Kyrre Lien)

Det er likevel noen interessante utviklingstrekk når det gjelder sammensetningen av atypisk arbeid, både over tid og mellom ulike bransjer.

Et eksempel er håndverkeryrker. Her har det vært en omstilling over tid, med flere håndverkere ansatt i bemanningsbransjen og færre som driver for seg selv. Veksten i andelen håndverkere i bemanningsbransjen kommer i hovedsak av østeuropeiske arbeidsinnvandrere etter EU-utvidelsen i 2004.

Fallet i andelen selvstendige håndverkerne skyldes i stor grad at eldre generasjoner går ut av arbeidslivet uten at de yngre tar over. Dette får betydning for velferd og jobbkvalitet.

Mens selvstendige håndverkere stort sett har stabile jobber, med relativt høye inntekter og stor grad av selvbestemmelse, har det vært flere eksempler på at håndverkere i bemanningsbyråer ikke kan si det samme. I denne bransjen er bekymringen heller at det blir færre selvstendige enn at det blir flere.

I andre bransjer og yrker er det annerledes. I «den nye tjenesteøkonomien» kan selvstendige arbeidstagere være nesten som fast ansatte, men uten de samme rettighetene og godene og med lavere lønn.

For eksempel har vi de siste årene sett selvstendige sykkelbud og helsearbeidere kjempe for retten til å være fast ansatt, med tarifflønn og overtidsbetaling.

Denne typen selvstendighet ser ikke ut til å dominere i Norge; selvstendige har i gjennomsnitt høye inntekter og en stabil tilknytning til arbeidslivet. Vi ser likevel tegn til vekst i selvstendige blant personlige tjenesteytere, og flere selvstendige befinner seg nå i de nederste delene av inntektsfordelingen.

Dette tyder på at problemer knyttet til økonomisk utsatthet også kan gjøre seg gjeldende her.

Hva så med midlertidighet?

Andelen midlertidige jobber svinger mye med konjunkturene, men har ikke endret seg mye over perioden. Det er også her noen forskjeller mellom bransjer. Andelen midlertidig ansatte har gått ned i helsesektoren (fra høye nivåer), men har økt i overnattings- og serveringsbransjen (som også hadde høye nivåer fra før).

Midlertidig ansatte har i gjennomsnitt lave inntekter og jobber oftere deltid. Dette henger sammen med at mange midlertidig ansatte er unge, som jobber ved siden av studiene eller er i startgropen av karrieren sin.

Våre analyser tyder også på at midlertidige ansettelser i større grad fungerer som «springbrett» mot fast jobb nå enn før, særlig for yngre aldersgrupper.

Den største veksten i atypisk arbeid perioden 1995–2018 har vært i bemanningsbyråene. Disse utgjør fortsatt en liten del av økonomien – rundt 1,5 prosent av de sysselsatte – men i noen bransjer, som bygg- og anlegg, sysselsetter bemanningsbyråene en betydelig andel. Det er blitt mer vanlig å være ansatt i bemanningsbransjen i alle aldersgrupper og over lengre deler av karrieren.

Ansettelse i bemanningsbyrå ser i mindre grad ut til å fungere som «springbrett» enn blant midlertidige ansatte, og sannsynligheten for at jobben er en «blindvei» som leder ut av arbeidsstyrken, er større.

Bildet er altså ikke entydig: Det finnes både «gode» og «dårlige» jobber i alle tilknytningsformer. Likevel er atypisk arbeid overrepresentert blant dem som tjener minst, og er mer vanlig blant utsatte grupper i arbeidslivet, som innvandrere, personer med lav utdannelse og med lav sosioøkonomisk status.

Utsatte grupper har også lavere sannsynlighet enn snittet for å gå over i fast jobb etter en atypisk jobb.

Økonomisk ulikhet henger altså sammen med tilknytningsform, og i økende grad over tidsperioden. Utfordringen ligger i å bevare fordelene ved atypisk arbeid uten at det går på bekostning av arbeidernes forhandlingsmakt og arbeidsvilkår.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.