Eikrem-konflikten ved NTNU kom nylig til en avklaring. På bakgrunn av blant annet Eikrems kontroversielle uttalelser på nettstedet Resett og beskyldninger om å hisse til rasistiske nettdebatter via falske Facebook-profiler, var rektor Anne Borg innstilt på avskjedigelse av Eikrem.

Øivind Hagen
Øivind Hagen

Etter behandling i NTNU-styret ble det imidlertid gjennomført forhandlinger og partene kom frem til en minnelig løsning: Eikrem sier opp selv, blir fritatt for undervisning, får forskningspermisjon i fire år og etter det er han ikke lenger ansatt på NTNU (ifølge pressemelding fra NTNU).

Da er vel alle happy?

Konflikter kan se veldig annerledes ut for de som er involvert på innsiden av en organisasjon enn fra utsiden. Etter hvert som en konflikt utvikler seg og eskalerer, vil aktørene søke støtte utenfor organisasjonens grenser og prøve å påvirke hvordan eksterne interessenter oppfatter situasjonen. Allmennhetens oppfatning kan vippe en sak i ens favør eller disfavør.

Ett grep for å skape allmenn interesse og aksept for at omgivelsene bør involveres, er å løfte konflikten over i et prinsipielt spor. I akademia handler det ofte om «akademisk ytringsfrihet».

I nettavisen Khronos fremstilling av saken startet Eikrem-konflikten i 2018 med diskusjonen om hvorvidt Eikrem som førsteamanuensis på Institutt for sosialt arbeid kunne uttale seg til Resett og innholdet i uttalelsene.

Prinsippdiskusjonen fikk daværende NTNU-rektor Gunnar Bovim på banen med en uttalelse om at det er helt innenfor en NTNU-ansatts akademiske ytringsfrihet å uttale seg til Resett. Adresseavisen spilte på NTNUs kostbare «Challenge»-reklamekampanje og mente at enkelte ved universitetet trengte en leksjon i betydningen av ytringsfrihet.

Når en konflikt flyttes utenfor organisasjonens grenser, er det ofte et tegn på at den har fått utvikle seg for lenge og at ledelsen burde grepet inn tidligere. Men det er langt større aksept for at eksterne aktører kan dras inn i akademiske organisasjoners konflikter enn i private bedrifters uenigheter.

Samfunnet forventer at akademiske institusjoner skal skape diskusjon og refleksjon over sentrale kulturelle verdier. Bedrifter derimot har et langt snevrere mandat gjennom forventningen om å produsere varer og tjenester mest mulig effektivt. Alt som truer denne oppfatningen – for eksempel konflikter ute av kontroll – er risikabelt.

Sett utenfra har utviklingen og til slutt løsningen på Eikrem-saken trekk av alle de typiske utfallene av konflikthåndtering: overskridelsen, kompromisset, vinn-tap spillet og unngåelsen.

Umiddelbart så utfallet ut som en overskridelse – en kreativ løsning som ingen av partene hadde tenkt på da det sto på som verst og var som mest fastlåst. Vendingen i saken overrasket. Rektor hadde jo gitt klart uttrykk for at avskjedigelse var eneste løsning. At Eikrem selv kunne si opp mot en passende kompensasjon heller enn å bli avskjediget, fremsto som en innovativ unngåelse av en ødeleggende skyttergravskrig i rettssystemet.

Var det et taktisk grep av rektor å gå så tydelig ut overfor eget styre og argumentere for avskjedigelse?

Det er fristende å tenke at det handlet om å skape et forhandlingsrom for et kompromiss, heller enn faktisk å ville gjennomføre en potensielt svært omdømmeskadelig rettssak. Kanskje visste hun at styret uansett ville overstyre hennes beslutning?

For ved nærmere ettersyn ligner løsningen mer på et klassisk kompromiss enn en overskridelse. Begge parter gir litt og får litt, og ingen er spesielt fornøyde, men heller ikke veldig misfornøyde. NTNU unngår en rettssak som kunne skapt tvil om institusjonens bærebjelke; forestillingen om full akademisk ytringsfrihet, men må kompensere Eikrem så det svir. Mens Eikrem på sin side unngår å bli avskjediget og får en kompensasjon, men kan etter hvert ikke assosieres med NTNU.

Utfallet har også trekk av vinn-tap spill. Begge parter er opptatt av å fremstille seg som vinnere. Spesielt Eikrem har gitt uttrykk for hvor fornøyd han er med løsningen. NTNU på sin side, med rektor i spissen, sier hun er glad for at saken er avsluttet og at de unngår en tids- og ressurskrevende rettssak (Universitetsavisa).

I første omgang er kanskje Eikrem den som skal være mest fornøyd med det endelige utfallet. Minuset er at han i utgangspunktet er jobbløs den dagen han er ferdig med forskningspermisjonen, om enn kanskje professorkompetent.

Les også Eikrems innlegg fra august i fjor: Innlegg: Grindes hakk i platen

Avtalen ser umiddelbart dyr ut for NTNU og fremstår som en klumsete håndtering. Hvorfor evnet ikke ledelsen å forhandle frem en slik løsning langt tidligere? Og hvorfor tillot man konflikten å ha en negativ innvirkning på arbeids- og studiemiljøet over så lang tid gjennom en unngåelsesstrategi?

På sikt er imidlertid NTNU tjent med at det ikke blir stilt ytterligere spørsmål ved institusjonens håndtering av den akademiske friheten gjennom en høyprofilert rettssak. Verdien av å unngå et slikt omdømmetap kan nesten ikke måles i penger for landets største universitet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Var det et taktisk grep av rektor å gå så tydelig ut overfor eget styre og argumentere for avskjedigelse?