Min kritikk av forslaget om å heve aldersgrensen i staten til 72 år møter kraftig motbør fra DNs kommentator Anita Hoemsnes og fra Kari Sollien og Anders Kvam fra Akademikerne. Vi er enige om målet om at flere bør jobbe etter fylte 70 år, både i offentlig og privat sektor.

Hoemsnes mener dette bør skje ved en høyere aldersgrense (i kommentar 25. januar), mens Akademikerne vil fjerne aldersgrensen (innlegg 27. januar).

Jeg mener det naturlige stedet å starte er å fjerne de nåværende begrensningene på å jobbe etter aldersgrensen. Da vil eldre arbeidstagere kunne jobbe etter aldersgrensen i alle de tilfeller der både de og deres arbeidsgivere ønsker det. Mange er dyktige også etter fylte 70 år, så det vil være flott både for arbeidstagere og arbeidsgivere.

Uenigheten dreier seg om hva som bør skje dersom en arbeidstager ønsker å fortsette i sin stilling etter aldersgrensen, mens arbeidsgiver ikke ønsker dette.

Tilhengere av heving eller fjerning av aldersgrensen viser til at vi må jobbe lenger av hensyn til økende levealder og bærekraften i offentlige budsjetter. Det prinsippet er jeg enig i. Men det er tvilsomt om bærekraften i offentlige budsjetter blir styrket ved at statsansatte kan fortsette i sin stilling etter fylte 70 år, dersom dette ikke er ønsket av arbeidsgiver. Da vil det være bedre å gjøre endringer i arbeidsoppgaver og lønn, slik at begge parter kan være tjent med ansettelsesforholdet.

Akademikerne skriver at jeg «glemmer at arbeidsgivere har et ansvar og mulighet til å ta grep dersom en ansatt ikke fungerer, enten hun er 55 eller 71». Det har jeg ikke glemt – tvert om er jeg enig i dette. Men selv om arbeidsgiver «tar grep», vil det likevel ikke være alle ansatte som fungerer like godt. Spørsmålet er: Hva man gjør da?

Da mener jeg alderen har stor betydning.

En 55- eller 60-åring som gjør sin jobb, bør få lov å fortsette, selv om arbeidsgiver heller ville ansatt en yngre med annen kompetanse. Noe annet ville vært brutalt overfor 55-60-åringen, og trolig dårlig samfunnsøkonomi i lys av vanskene som mange seniorer kan ha i å finne ny jobb. En 71-åring statsansatt vil normalt kunne få god pensjon og ikke ha samme økonomiske behov for stillingsvern. Da bør arbeidsgivers kompetansebehov tillegges større vekt.

Akademikerne avviser mitt poeng om at en yngre person kan ansettes når 70-åringen går av. De skriver at det finnes ingen dokumentasjon på at det blir flere jobber for yngre når eldre går av. For samfunnet som helhet er jeg enig i dette også, dersom man ser utviklingen over tid: Økt aldersgrense vil neppe føre til høyere arbeidsledighet blant unge.

Mitt poeng er et annet. I staten blir antall ansatte bestemt av budsjettmidlene. Hvis en ansatt jobber to år til, frem til 72 år, tar det to år før midlene kan brukes til å ansette en yngre person. Det er liten grunn til å tro at Stortinget vil bevilge økte budsjettmidler til universitets- og høyskolesektoren, der halvparten av 69-åringene i staten jobber, som kompensasjon for at ansatte kan jobbe til 72 år.

Ved bedre muligheter til å jobbe med pensjonistlønn etter aldersgrensen vil derimot sektoren fortsatt kunne dra nytte av eldre arbeidstagere, med oppgaver og omfang som er tilpasset den enkelte, og likevel frigjøre midler til nyansettelser.

Sollien og Kvam viser til at dagens 30-åringer må jobbe til de er rundt 72 år for å kompensere for levealdersjusteringen i folketrygden. Det er riktig, men det er 42 år til. Dagens 55-åringer må jobbe til de er rundt 70 år. Så vi kan beholde 70-årsgrensen i 15 år til, kombinert med bedre muligheter til å jobbe etter aldersgrensen. Så kan vi vurdere grensen da.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.