Nupis erfarne forsker Sverre Lodgaard kommenterer 30. september i DN et opprop en gruppe forhenværende norske politikere – Bondevik (73), Godal (75), Jagland (69), Løwer (77), Strøm-Erichsen (70) og Vollebæk (74) – har skrevet under på sammen med et 50-tall andre avgåtte politikere. Oppropet går ut på at land må slutte seg til en konvensjon om forbud mot kjernevåpen.

Traktaten ble forhandlet frem i FN for tre år siden. De 122 land som da vedtok konvensjonen var stort sett utviklingslandene. Gruppen av utviklingsland i FN (G-77) teller 134 medlemmer og har egentlig flertall i alle saker. Ingen av atomvåpenstatene, USA, UK, Russland, Kina, Frankrike, India, Pakistan, Israel eller Nord-Korea var med å vedta dette. Som eneste Nato-land deltok Nederland i selve møtene. Men Nederland stemte mot konvensjonsteksten da den ble vedtatt og er ikke part i den.

De seks norske forhenværende politikere skriver i Aftenposten 21. og 26. september at «med forbudstraktaten som fundament vil Norge og FN-flertallet kunne påvirke dem (atomvåpenstatene) med tyngde, retning og troverdighet.» Dette er det nærmest utrolig at de tror på selv en gang, og gjør de det må troen være så sterk at de er villig å kaste Norge ut av Nato og gjøre oss til et ikke likesinnet land i Vesten.

Morten Wetland
Morten Wetland (Foto: Gøran Bohlin)

I Natos strategiske konseptet, som ble enstemmig vedtatt i 2010, forplikter Nato seg til å arbeide for å skape forutsetninger for en verden uten kjernefysiske våpen. Den visjonen er ikke ny. Den gjentas med jevne mellomrom. President Obama talte varmt for den i sin berømte tale i Praha i 2009. Året etter er USA med på stadfeste at Nato skal fortsette å ha kjernefysiske våpen så lenge det eksisterer slike. («reconfirms that, as long as there are nuclear weapons in the world, Nato will remain a nuclear Alliance»).

Våre seks avgåtte oppfordrer Norge til å «tenke nytt» og gå alene mot alle våre allierte. La oss se hva alliansefrie Sverige sier om saken: Den sosialdemokratiske svenske regjeringen lot saken utrede med vanlig svensk grundighet, i 2017. Der står det: «En svensk tiltredelse til konvensjonen skulle forhindre et fremtidig svensk medlemskap i Nato så lenge Nato forblir en kjernevåpenallianse, om ikke teksten endres». Enn videre: «Man kan forutse at å tiltre (konvensjonen) leder til at det nåværende (svenske) samarbeidet med Nato og bilateralt med NATO-medlemmer kommer til å stagnere, hvilket også vil påvirke samarbeidet med Finland på en negativ måte.»

Finland vil aldri bli part i dette. De kjenner sine russiske naboer og har aldri tatt seg råd til å drømme i sikkerhetspolitikken. Den svenske utredning sier også at om Sverige tiltrer vil Sverige ikke lenge bli ansett som et «likesinnet land» i Vesten.

Dette bygger også på forbudet i konvensjonen mot å samarbeide med atomvåpenstater. Konvensjonen ville forplikte Norge til ikke samarbeide med atomvåpenstatene i Nato eller med noen andre Nato-land som bistår og samarbeider med atomvåpenstatene USA, UK og Frankrike. Om vi da blir en paria i Nato eller blir bedt om å avslutte medlemskapet går temmelig ut på ett.

Konvensjonen har for øvrig ingen klausul om verifisering altså kontroll «in situ» av at forpliktelser overholdes, som er en forutsetning for at nedrustningsavtaler kan virke.

Så det gjenstår det å ta stilling til om vi tror på de seks forhenværende politikere når de skriver at Norge, hvis vi tiltrer, vil kunne påvirke atomvåpenstatene med «tyngde, retning og troverdighet».

Vi ser i den offentlige debatt ofte at noen mener at Norge kan ha stor innflytelse ved å «sende et signal». Det er ikke min erfaring etter 40 år i diplomati og fire av dem som FN-ambassadør i New York. I viktige saker trenger vi sterke allierte. Det har vi ikke her. Vi har alle de sterkeste mot oss om vi skal følge de seks. At Irland og Østerrike som eneste litt under middels store EU-land har undertegnet konvensjonen bare forsterker dette bildet. Nøytrale Irland og Østerrike er ikke engang lettvektere i sikkerhetspolitikken. Bildet blir enda tydeligere ved at de resterende europeiske land som har tiltrådt konvensjonen er Liechtenstein, Malta og San Marino.

Det er for øvrig ingen middelvei å signere, men ikke ratifisere. Wien-konvensjonen om traktatretten, fra 1969, sier i Artikkel 18 at det land som undertegner en traktat må være lojal mot teksten og ikke gå imot hensikten med den. Det vil i vårt tilfelle ramme samarbeid innenfor rammen av Nato det også.

Avgåtte politikere i mange land har en tendens til å bli mykere og mer velmenende når årene går. NGO-er vet dette og de vet å utnytte det. De kommer løpende med penn og blekk. Typer som Ban Ki-moon, Willy Claes og Solana er lette bytter. Så her spiller de seks hasard med norsk sikkerhetspolitikk, – Norge som har ett av de største atomarsenaler i verden noen kilometer fra vår egen grense.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.