Forrige uke publiserte 56 tidligere ledere fra 22 land som befinner seg under den amerikanske atomparaplyen et opprop til støtte for FN-traktaten som forbyr atomvåpen, herunder to tidligere generalsekretærer i Nato (Javier Solana og Willy Claes).
Blant underskriverne er seks norske stats-, utenriks- og forsvarsministre (Bondevik, Godal, Jagland, Løver, Strøm-Erichsen, Vollebæk). Forbudstraktaten forplikter medlemslandene til ikke å gjøre noe som kan bidra til bruk, trussel om bruk eller innehav av atomvåpen.
I 2007 kom det et lignende opprop fra fire amerikanske ledere – Shultz, Kissinger, Nunn og Perry, også kalt firerbanden – som mente verden var blitt for farlig til å huse atomvåpen. Ledere i andre land sluttet seg til, blant dem fire norske statsministre. Oppropet ble bakgrunn og opptakt til president Obamas nedrustningsinitiativ.
Utspillet denne gang er et oppgjør med vanetenkningen på feltet. Med god grunn, for pilene peker i gal retning. Opprustningen skyter fart, spenningen øker, og samtaleklimaet er på et lavmål. Da bør man ikke fortsette som før, men stoppe opp og tenke seg om.
Den kjernefysiske ikkespredningsavtalen (NPT) fra 1970 står fortsatt ved lag og har vært en suksess. Ingen rustningskontrollavtale har så bred oppslutning. Antall atommakter har riktignok økt fra fem til ni, men det kunne blitt flere. Avtalen deler verden i to: De fem som allerede hadde testet atomvåpen (USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike) og som forpliktet seg til å ruste ned, mens alle de andre frasa seg retten til å skaffe slike våpen. Skillet skulle reduseres etter hvert som nedrustningsartikkelen (Art VI) ble implementert.
Nå gjør atommaktene det motsatte. De fire av nyere dato – Israel, India, Pakistan og Nord-Korea – står utenfor avtalen og kan heller ikke bli med uten av den skrives om. Forbudstraktaten er en reaksjon på stormaktenes mislighold og arroganse og stiller alle atomvåpenstatene på lik linje. Ingen fortjener noen særstilling i positiv bemerkelse. Initiativtagerne satte press bak nedrustningskravet ved å ta egne initiativ.
Atommaktenes reaksjon på Forbudstraktaten har vært avvisende, sur og arrogant. De har blant annet hevdet at Forbudstraktaten undergraver NPT ved at førstnevnte setter svakere krav til verifikasjon. Det kan de vanskelige underbygge. De norske underskriverne siterer Hans Blix, tidligere generaldirektør i IAEA, som sier at «de tekniske innvendingene de (Nato-landene) reiser er anstrengte. Den egentlige innvendingen deres er at traktaten forbyr produksjon, bruk og besittelse av atomvåpen uten unntak». Nå er det viktig å komme ut av skyttergravene og bygge bro mellom avtalene, til beste for begge.
Stormaktene forsvarer seg med at den internasjonale sikkerhetspolitiske situasjonen vanskeliggjør nedrustning. Alternativet er å fremme visjonen om en atomvåpenfri verden som et globalt fellesgode uavhengig av andre stridsspørsmål. Det har vært forsøkt før. Verden har aldri vært så nær et gjennombrudd for atomnedrustning som i 1986, da Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov møttes i Reykjavik. Internasjonal politikk spilte med – man begynte å øyne slutten på den kalde krigen – men det var ingen betingelse. Det var det heller ikke for den amerikanske firerbanden. Nå er situasjonen alvorligere enn den var da disse fire forsøkte å gjenopplive ånden fra Reykjavik. Er det ikke på tide å ta opp igjen den tråden?
Forbudsavtalen er én mulighet. Den tar utgangspunkt i risikoen for atomkrig, de humanitære konsekvensene hvis det skjer, og internasjonal humanitær rett. Avtalen sier derfor nei til enhver besittelse og bruk, også bruk i gjengjeldelsesøyemed. Ingenting av dette er strid med Atlanterhavspakten, men det bryter med våre politiske forpliktelser i Nato. I Natos doktrine er det ikke bare snakk om kjernefysisk gjengjeldelse, men døren holdes også på gløtt for første bruk av atomvåpen.
Oppropet fremhever at ved å si seg beskyttet av atomvåpnene stiller paraplystatene seg i veien for nedrustning og forsterker faremomentene – alt sammen av frykt for å ergre våre atomvåpenallierte. Og den norske kronikken sier hvis vi ikke tar tydelig standpunkt mot at atomvåpnene moderniseres og potensielt brukes på våre vegne, vil nye og destabiliserende våpen produseres og utstasjoneres i vårt navn. Alle betakker seg for det, men det betyr et ganske annet Nato enn det vi har i dag.
Stillheten etter oppropet og de norske ledernes kronikk betyr kanskje at det er tid for tenkepause et og annet sted. Det er i hvert fall skjellig grunn til det.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.