DNs leder 3. januar slår fast at manglende deltagelse i boligmarkedet er en viktig driver for ulikhet, og at terskelen for å få flere til å eie egen bolig, bør senkes. Det er jeg enig i. DNB er opptatt av at dagens regulering av bankenes utlånspraksis har negative fordelingseffekter.

Vanlige folk med vanlige inntekter stenges ute av boligmarkedet, og må betale store deler av inntekten i husleie til noen andre.

Kjerstin Braathen
Kjerstin Braathen (Foto: Per Thrana)

Bankenes samfunnsoppdrag er blant annet å vurdere kredittrisiko for hver enkelt kunde individuelt, og innvilge lån der det er forsvarlig. Dette håndverket kan vi – og kunder uten tilstrekkelig betalingsevne vil som utgangspunkt ikke få lån til boligkjøp.

I 2015 fastsatte regjeringen en midlertidig boliglånsforskrift, for å begrense gjeldsveksten i husholdningene. Siden den gang har reguleringen blitt endret og videreført fire ganger. Hele tiden under forutsetning av at direkte regulering av utlånspraksis er et inngripende virkemiddel, og derfor tidsbegrenset.

Vi forstår hvorfor myndighetene innførte forskriften. Vi deler selvsagt synet om at norsk økonomi er tjent med en bærekraftig utvikling i boligpriser og husholdningsgjeld. Samtidig er det slik at denne typen regulering har problematiske, fordelingsmessige sider.

Vi ser et økende skille mellom de som får økonomisk bistand fra nær familie, for å oppfylle egenkapitalkravet, og de som ikke får slik hjelp.

Politikerne er også klar over dette problemet. Derfor har det i senere tid blitt fremmet ulike politiske initiativ som i realiteten prøver å motvirke og begrense effektene av utlånsforskriften – en forskrift politikerne selv har innført.

Ett eksempel er ulike former for leie- til eie-konsepter, og stadig økte lånerammer for Husbanken – en statlig etat finansiert av skattebetalerne, som nå i praksis konkurrerer med private banker.

Slike initiativ er ikke overraskende. Historien viser at kredittrasjonering bidrar til fremvekst av reguleringsomgåelse og alternative finansieringskilder.

I år skal utlånsreguleringen evalueres. Etter syv år er det gode grunner til å fjerne en forskrift som skulle være midlertidig og tidsbegrenset. Bankene i Norge kjennetegnes av god risikostyring, lave utlånstap, sunn lønnsomhet og høy soliditet. Gjennom ny finansavtalelov får bankene ytterligere krav til kredittvurdering, plikt til å avslå søknader fra kunder med for svak betalingsevne og større ansvar ved uforsvarlig kredittgivning.

Da er det også rimelig at bankene får mulighet til å bruke sin markedskunnskap og utøve godt bankhåndverk.

Det vil fortsatt være en mindre gruppe låntagere som trenger ulike former for bistand fra det offentlige. Det kan være startlån eller andre boligsosiale virkemidler. Men for vanlige folk med vanlige inntekter, som ikke har tilgang til økonomisk støtte fra nærstående, bør vi senke terskelen til boligmarkedet.

For eksempel kan mange i de yngre aldersgruppene være høyst kredittverdige, selv om de ikke oppfyller alle reguleringskravene.

Hvis politikerne likevel ønsker å videreføre utlånsreguleringen noe lenger, kan de uønskede fordelingseffektene dempes. Bankene kan få økt fleksibilitet til å foreta selvstendige kredittvurderinger og innvilge lån, også når ikke samtlige krav er oppfylt. Fleksibilitetskvoten er i dag åtte prosent for Oslo og ti prosent for resten av landet.

Dette er etter vår oppfatning for lavt, og stenger mange kredittverdige kunder med god betjeningsevne ute fra boligmarkedet. Samtidig stimulerer man til fremvekst av alternative finansieringskilder som ikke er omfattet av utlånsreguleringen.

Historien viser at kredittrasjonering bidrar til fremvekst av reguleringsomgåelse og alternative finansieringskilder

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.