Det siste året har det eksplodert av saker i norske domstoler der ofre for identitetstyveri, på det vi i mange tilfeller mener er et klart feilaktig grunnlag, er blitt holdt erstatningsansvarlig overfor banken for det tapet banken lider når den betaler ut lån som er basert på at BankID-eieren er blitt utsatt for svindel.

Den klassiske situasjonen er at en ektefelle eller samboer misbruker den andres BankID til å inngå en (eller som regel mange) kredittavtale(r) i den annens navn. I motsetning til i Nav-skandalen, sendes ikke ofrene i fengsel. Men i mange tilfeller mister de hus, hjem, eiendeler og lønn, når de gjøres til gjeldsslaver etter å ha blitt utsatt for identitetstyveri. I flere saker er barn på ulike måter involvert.

I mange av disse sakene anvendes erstatningsreglene på uriktig måte av domstolene. Blant annet finnes det dommer som legger til grunn at det er erstatningsbetingende uaktsomt å sitte i sofaen og betale regninger i samme rom som ektefelle eller samboer befinner seg. Da kan nemlig partneren se passordet, og på den måten få mulighet til å gjennomføre svindelen. I noen tilfeller går domstolene så langt som til nærmest å konstatere et ansvar uten skyld (rent objektivt ansvar) for svindel utført av partneren. I en dom fra Bergen tingrett uttales det at retten ikke kan vite hvordan ektefellen har fått tak i BankID-passordet. Så uttales det videre at kvinnen «all den tid hennes ektefelle er blitt kjent med det personlige passordet – ikke har opptrådt så aktsomt som hun er forpliktet til». Med andre ord: Det er per definisjon erstatningsbetingende uaktsomt å ha en ektefelle som lykkes i å svindle deg. Dette er ikke holdbar jus.

Hvorfor bærer det så galt av sted?

Det er nok mange grunner til det, og noen av dem har likhetstrekk med årsaksbildet i trygdeskandalen. Ofrene har typisk allerede økonomiske problemer, og har ofte ikke råd til advokat. Ordningen med fri rettshjelp dekker ikke slike saker. Presset på ofrene øker ved at de ofte blir saksøkt av flere banker samtidig. Så er det ofte andre utfordringer på toppen av de økonomiske. Svindelen er for eksempel utført på grunn av spillavhengighet, rusproblemer eller lignende hos ektefellen, noe som lett fører til at ofrene mistenkeliggjøres. Og akkurat som i trygdesakene er det få eksempler på at domstolene tenker selvstendig, selv om slike eksempler også finnes. Avgjørelsene nærmest skriker etter vurderinger av om banken har drevet forsvarlig utlånspraksis. Dette har en særlig aktualitet, fordi Finanstilsynet har avdekket at svært mange forbrukslånsbanker bryter lovfastsatte krav til virksomheten. Slike lovbrudd får imidlertid ingen umiddelbare økonomiske konsekvenser for bankene. Domstolenes rolle er også mer prinsipielt problematisk. Etter at vi fikk de første sakene, følger andre domstoler opp med samme type uholdbare resonnementer – følgefeilene er slående.

Justis- og beredskapsdepartementet fremmet for to år siden et lovforslag som skulle avhjelpe situasjonen til ofrene, men finansnæringen er sterkt imot forslaget.

Vi skal ikke unnslå at saker av denne typen reiser vanskelige spørsmål om bevis- og bevisbedømmelse. Kritikken vår går primært på at domstolene legger en for lav grense til grunn for å konstatere uaktsomhet, og nærmest legger opp til en omvendt bevisbyrde. BankID-eieren må sannsynliggjøre sin uskyld, noe som nærmest er umulig i saksforhold som dette. På den annen side er det naturligvis også utfordrende for banken å bevise hva som har skjedd i disse sakene. Man kan ikke utelukke at noen ektefeller/samboere vil operere i et samarbeid, selv om et slikt samarbeid innebærer at en av dem kan komme i fengsel for å ha «svindlet» den andre. Det kan likevel ikke være domstolenes oppgave å foreta bevisbedømmelser og bruk av rettsregler som er feilaktige, for å justere på et betydelig problem som lovgiveren til nå har valgt å ignorere. Og lovgiveren kan naturligvis ikke med ansvarlighet sitte der passiv og se på at dette skjer.

Hele problemstillingen omkring disse sakene er prinsipiell, og det er behov for å løfte den – med sikte på å beskytte personer som ofte allerede står svakt mot å bli overlatt i evig økonomisk ruin. I dag er sakene en slags skjult skamplett på rettsstaten, siden heller ikke media synes å ha rettet et kritisk blikk mot denne praksisen. De neste to månedene er det berammet intet mindre enn ni saker i domstolene som sannsynligvis gjelder spørsmål om BankID-eierne skal holdes erstatningsansvarlige. Kan vi kanskje håpe på at noen journalister finner veien til rettslokalene?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.