Regjeringen har i høst vært travelt opptatt med forventningsstyring, og nærmest lovet at alle blir skuffet når årets statsbudsjett legges frem 6. oktober. Finansminister Trygve Slagsvold Vedum har varslet at den offentlige pengebruken må ned for å dempe inflasjons- og rentepress. Ifølge en budsjettlekkasje torsdag blir det historiske bistandsmålet knust, til tross for at denne budsjettposten er av de få hvor regjeringen kan fortsette sin satsing uten at pris- og lønnsveksten i Norge påvirkes nevneverdig.
I 2016 ble det inngått et historisk forlik om å bruke én prosent av brutto nasjonalinntekt (bni) til å bekjempe fattigdom og nød. Budsjettet ble den gang vedtatt med følgende flertallsmerknad: «Stortinget ber regjeringen avsette én prosent av bni til bistand i de årlige budsjetter.» Dette var en kampsak for Arbeiderpartiet og sittende utenriksminister Anniken Huitfeldt. På grunn av enigheten har bistandsbudsjettet økt i kroner og øre hvert eneste år, men andelen av budsjettet har vært den samme.
Likevel gjorde regjeringen flere kutt i bistandsposter eller «omprioriteringer» i revidert nasjonalbudsjett i vår med begrunnelsen; bidra til nødvendige innstramninger i norsk økonomi. Dette er imidlertid ikke riktig, og det vet økonomene i Finansdepartementet. I all hovedsak brukes bistandsbudsjettet utenfor norsk realøkonomi, og derfor vil ikke penger som brukes til å kjøpe mat til sultrammede barn i Somalia eller Jemen bidra til høyere boliglånsrente for deg og meg.
Samfunnsøkonomisk analyse skrev i en uttalelse tidligere i år: «Bistandsmidler som utelukkende går til å finansiere aktiviteter utenfor Norge, vil ikke påvirke etterspørselen etter arbeidskraft i Norge, og vil derfor ikke bidra til lønns- og prisvekst i Norge (vil ikke være inflasjonsdrivende).» «Hensynet til inflasjon er derfor ikke et argument for å kutte i internasjonal bistand.»
Aldri før har FN registrert et større behov for nødhjelp, minst 313 millioner mennesker trenger umiddelbar hjelp, men kun 36 prosent av pengene som trengs har kommet inn per september 2022. Aldri har gapet mellom behov og tilgjengelige ressurser vært større. De mange krisene som utspiller seg i verden får kumulativ effekt, og rammer dem som har minst hardest.
Det er ikke vanskelig å argumentere for det moralske ansvaret Norge har for å hjelpe, og særlig i en tid hvor land etter land kutter i budsjettene sine, mens Norge tjener gode penger på eksport av olje og gass. Overskuddet i år ligger an til å bli 1500 milliarder kroner, og opp mot 1900 milliarder i 2023, ifølge Nordea Markets. Men, det er også smart av Norge å investere mer i internasjonalt samarbeid; nødhjelp og utviklingshjelp.
Krig og konflikt er katastrofalt for dem som rammes direkte, i tillegg truer det vår sikkerhet. Utvikling er avgjørende for stabilisering av sårbare stater, da fattigdom og mangel på muligheter skaper gode vekstforhold for kriminalitet og ekstremisme. Vi vet også at humanitære situasjoner uten tilstrekkelig respons blir lengre eller gjentagende, noe også fredsforskningsinstituttet Prio påpeker. Det blir totalt sett dyrere for alle og de menneskelige lidelsene ufattelige.
Pandemien har lært oss at virus ikke respekterer landegrenser, og at ingen er trygge før alle er trygge. Å investere i helsevesen utenfor våre grenser, er også å investere i vårt eget. Klimaendringene er drivere til nød og konflikt, og rammer dem som har aller minst fra før. Å finne friske penger til et solid løft for et sykt klima vil redusere antall mennesker som trenger hjelp over bistandsbudsjettet på sikt.
Den sittende regjeringens første år har i stor grad vært preget av krisehåndtering, og det er blitt lite rom for å levere på valgløfter. Hvor mange flere kriser ønsker regjeringen på sitt bord? Å investere i det som gjør folk i verden trygge, som mat på bordet, helsehjelp og utdannelse, er å investere i kriseforebygging.
Når vi vet at disse investeringene ikke påvirker norsk økonomi negativt, er det både smart og moralsk riktig å opprettholde løftet om én prosent til å bekjempe fattigdom og nød. I tillegg er signaleffekten enorm: Hvis ikke Norge, med svimlende ekstrainntekter, kan opprettholde satsingen på fattigdomsreduksjon, nødhjelp og klima, hvem kan det da?
Bak innlegget står også: Generalsekretær i Caritas Norge, Martha Skretteberg, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp Dagfinn Høybråten, Daglig leder i Menneskerettighetsfondet Ingeborg Moa, generalsekretær i Norsk Folkehjelp Henriette Westhrin, generalsekretær i Redd Barna Birgitte Lange, generalsekretær i Strømmestiftelsen Erik Lunde og generalsekretær i Unicef Norge Camilla Viken.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.