Havbruksnæringen i Norge har på mange måter vært en enestående suksess. Eksporten av laks og ørret utgjør 72 prosent av samlet sjømateksport og verdiskapingen er på godt over 60 milliarder kroner.
Til overmål er mesteparten av aktiviteten lokalisert til norske utkantkommuner, med få alternative arbeidsplasser. I tillegg er det skapt en omfattende leverandørindustri, med store lokale ringvirkninger.
Mens den økonomiske bærekraften har vært upåklagelig, med en lønnsomhet langt over det som er vanlig i norsk industri, har den miljømessige bærekraften vært langt svakere. Lakselus, rømming og lokale utslipp har vært og er fortsatt vesentlige utfordringer.
Også den sosiale bærekraften har vært svak, selv om opprettelsen av Havbruksfondet har bedret situasjonen. Nå får kommunene får 40 prosent av betalingen for ny produksjonskapasitet og en produksjonsavgift på 40 øre per kg.
Men fortsatt sliter næringen med legitimiteten. Det virker likevel som om mange nye utviklingstrekk har gått «under radaren» i debatten om norsk havbruk.
For mange i miljøbevegelsen har laks på land vært svaret på miljøutfordringene. I disse dager er de i ferd med å bli bønnhørt. Selv om det i Norge foreløpig bare er ett lite anlegg som er i full drift, er det nå flere store anlegg under konstruksjon.
De er basert på ulike teknologiske løsninger, men felles er at de krever enorme investeringer, som oftest over en milliard norske kroner. De slipper utgifter til avlusing og de betaler ikke for tillatelsen.
Likevel er det stor usikkerhet om lønnsomheten i disse anleggene.
Sikkert er det at selve konseptet, laks på land, har stor interesse internasjonalt og at produksjon mye nærmere markedet vil medføre større konkurranse og trolig lavere priser på laks i årene som kommer. Det vil også bidra til å redusere norske konkurransefortrinn, som til nå har vært fjorder med riktig temperatur og nærhet til god infrastruktur.
«Trøsten» er at utviklingen kan åpne for bruk av norsk kompetanse- og utstyrsindustri, på samme måte som i petroleumssektoren.
En annen utvikling er laks produsert offshore. Det betyr produksjon utenfor grunnlinjen og en nautisk mil som er grensen for oppdrett i kystsonen. Resultatet av de såkalte utviklingstillatelsene er det allerede utviklet konstruksjoner som kan plasseres lenger ut fra kysten og dermed redusere både arealutfordringene og luseproblemene.
Foreløpig er både riggen til Salmar og produksjonsskipet til Nordlaks plassert trygt innenfor grunnlinjen, men så snart et regime for utaskjærs oppdrett er på plass, vil trolig mer av produksjonen skje der. Det løser noen problemer, men skaper samtidig nye.
Et tredje alternativ er produksjon av «postsmolt», som blir stadig vanligere i Norge. Da blir fisken produsert på land til den er opp til én kilo og deretter satt ut i sjøen. Dette reduserer tiden i sjøen, og tilhørende luseplager, fra cirka 1,5 år ned til et halvt år. Dette fordrer store investeringer i smoltanlegg på land, med teknologier som heller ikke er problemfrie, men de reduserer miljøproblemene.
Laks i lukkede eller semi-lukkede anlegg har vært miljøbevegelsens mantra i mange år. Det vil i prinsippet hindre spredning av lakselus, eliminere rømming og redusere utslipp. Teknologien finnes, og flere løsninger er allerede utprøvd. Problemet er at løsningene gjennomgående er mer kostbare enn oppdrett i åpne merder.
Spørsmålet er hvordan vi mest hensiktsmessig kommer dit.
Oppskriften for å elektrifisere bilparken viser vei: først sterke incentiver og til slutt et eventuelt forbud.
En mulig løsning i dag ville være en ny runde med utviklingstillatelser, men denne gang utelukkende rettet mot lukkede anlegg. Søkere ville da måtte bevise via uavhengig tredjeparts sertifisering at anleggene ikke slipper ut lus. Deretter vil det være auksjon, hvor selskapene selv får regne hva de kan betale med gitt (ny) teknologi.
Høyst sannsynlig vil prisen til staten bli adskillig lavere enn dagens nivå på cirka 150 millioner kroner for en standard tillatelse på 780 tonn maksimal tillatt biomasse.
Oppsummert, det skjer mye som på kort tid kan endre den fastlåste debatten om lakseoppdrett.
Og poenget er enkelt og banalt: Vil man ha en annen og grønnere utvikling, er det ikke nok med forbud. Incentiver er også påkrevet, i havbruksnæringen så vel som i andre næringer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.