Politikerne på Stortinget er preget av å oppholde seg for mye i Oslo. De glemmer raskt at boligmarkedet i Oslo ikke er representativt for Norge. Oslo er i en særstilling, og bør behandles deretter. Det blir uproporsjonalt å behandle det nasjonale boligmarkedet på bakgrunn av situasjonen i Oslo.

Mens boligprisene har steget 40 prosent i Oslo de siste fem årene, har de falt med 12 prosent i Stavanger.

Oslo-markedet er faktisk det beste eksempelet på hvor galt det går når politikerne prøver å legge begrensninger som påvirker balansen i boligmarkedet. En av hovedgrunnene til de høye boligprisene der er politikken som er ført i den kommunen. Byen har hatt sterk tilflytting og befolkningsvekst over mange år, uten at politikerne har tatt innover seg den langsiktige effekten av dette. De fortsetter å planlegge Oslo som en koselig småby, mens det i realiteten er i ferd med å bli en metropol.

Et par eksempler:

  • Leilighetsnormen legger begrensninger på hvor mange små leiligheter man kan bygge. Det skaper en åpenbar skjevhet i forholdet mellom tilbud og etterspørsel.
  • Restriksjoner i byggehøyder og utnyttelsesgrad som skriver seg fra tiden da Oslo faktisk var en småby, gjør selvsagt også sitt til at tilbudssiden i boligmarkedet ikke holder følge med etterspørselen.

Oslo er problembarnet i det norske boligmarkedet, og det skyldes i all hovedsak årelang mishandling fra kommunale politikere. Dette er såre enkelt. Øker etterspørselen uten at tilbudssiden øker tilsvarende, ja da får man prispress.

Det er her det skjærer seg.

Når politikerne ikke liker realitetene, prøver de å finne alternative løsninger. Det er derfor grunn til å advare. Hver gang politikerne prøver å omgå markedsmekanismene i boligmarkedet, så går det galt. Derfor er jeg skeptisk til flørten med en tredje, ikke-kommersiell sektor i boligmarkedet. Man må i hvert fall vurdere realismen i en slik ideologiske tilnærming opp mot markedsmessige realiteter.

Nei, alle har ikke råd til bolig i Oslo sentrum. Ja, det er kanskje urettferdig, men det er en realitet, basert på helt ordinære forhold mellom tilbud og etterspørsel.

En tredje boligsektor løser ikke dette, med mindre det på grunn av dette bygges så mange nye boliger at tilbudssiden i totalmarkedet økes.

Skal man bygge ikke-kommersielle boliger, vil det måtte brukes ikke-kommersielle penger. Det vil si skattekroner. Det vil kreve mangfoldige milliarder å bygge nok ikke-kommersielle boliger til å påvirke tilbudssiden i markedet. Samtidig vil man risikere å redusere den kommersielle boligproduksjonen, slik at det til slutt går opp i opp. Da må man spørre seg om det er effektiv bruk av nasjonens skatteinntekter.

Man risikerer å skape nye urettferdigheter og utilsiktede skjevheter i markedet. De som trolig vil bli offer for en slik tredje boligsektor, er personer med innvandrerbakgrunn. Det er i realiteten de som oftest blir stående utenfor det kommersielle boligmarkedet. En tredje boligsektor vil kunne bidra til at de forblir utenfor den norske boligmodellen. I dag er det et gledelig faktum at barn av innvandrere i større grad bor i en bolig de eier selv.

Et «tredje marked» vil kunne undergrave svake gruppers mulighet til å ta del i det ordinære boligmarkedet.

Eie til leie er et annet politisk slagord i debatten om et alternativt boligmarked, men det er jo ikke annet enn en spareordning knyttet opp til bolig. Det løser heller ikke de grunnleggende problemene, utover at det selvsagt er bra at man sparer for å få råd til bolig.

Kommunalt eierskap og husleieregulering er et annet gufs fra fortiden som neppe fører noe godt med seg.

Hvis man ikke er helt historieløs, husker man effektene slike innretninger har hatt før. Vi kan fremdeles se effektene av det i våre naboland. Der har det bidratt til fremvekst av gettoer, sosiale problemer, sviktende integrering og ikke minst økte forskjeller mellom fattig og rik.

I stedet for å prøve å skape likhet ved å gjøre alle fattigere, bør man huske og anerkjenne den positive effekten den norske boligmodellen har hatt i forhold til å utjevne forskjeller. Denne vellykkede modellen har gitt store deler av befolkningen mulighet til formuesbygging. Den har utvilsomt skapt sosial bærekraft og gitt oss et samfunn med mindre klasseskiller enn i de fleste andre land i Europa.

Løsningen for Oslo er banalt enkel: Bygg flere boliger, så blir det plass til flere boligeiere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.