Den siste tiden har DN trykket flere saker om tomme kommunale boliger. Det er lett å la seg provosere av kommunalt forfall, og Høyre og Frp benytter seg av muligheten til å stille spørsmål ved om kommunen er i stand til å forvalte sektoren som huser 25.000 mennesker. Men selvsagt trenger vi en kommunal boligsektor.
Kommunene har en lovfestet plikt til å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet, og en egen boligportefølje er et av de viktigste virkemidlene for å oppfylle denne plikten. Alternativet er at kommunen gjør seg avhengig av et privat leiemarked som tidvis preges av dårlige boforhold som ofte rammer de svakeste gruppene.
Da det rødgrønne byrådet tiltrådte i 2015, startet arbeidet med å rydde opp i en kommunal boligsektor som hadde forfalt både i bygningsmasse og kompetanse. Kostnadene ved dette forfallet er det først og fremst beboerne som må bære. Høye husleier, dårlig bomiljø og korte leiekontrakter bidrar til en sementering av fattigdom uverdig for hovedstaden i et av verdens rikeste land.
Byrådet hadde ambisjon om å kjøpe flere boliger og å gjennomgå kommunens husleie- og utbyttepraksis, men bystyreperioden ble preget av den alvorlige boligbygg-skandalen som DN avslørte i 2017. Det ble lite rom for å innfri valgløftene når hoder måtte rulle hos byråd, foretaksstyre og konserndirektør, mens Husbanken satte foten ned for finansiering av nye kjøp.
Likevel ble det startet en snuoperasjon med mål om å bedre situasjonen for beboerne i de kommunale boligene. Kutt i konsernbidrag, mer penger til boligsosialt arbeid og en handlingsplan for bomiljø er noen av tiltakene som er med på å skape håp for den kommunale boligsektoren.
Dessuten ble arbeidet med å finne en ny og mer rettferdig modell for husleiefastsettelse igangsatt, og i påvente av den nye modellen ble husleiene fryst. I 2019 ble byrådets vyer ytterligere styrket, med mål om mer langsiktige leiekontrakter for barnefamilier, økt medvirkning, avvikling av gjengs leie og muligheter for leie-til-eie-ordninger.
Likevel er utfordringene store.
… et regelverk som frem til nylig slo fast at tre–fire barn måtte påregnes per soverom i en kommunal bolig
Høyre og Frp peker på forfall i eiendomsmassen og tomgang som det største problemet. Tomgangen er en konsekvens av en gjennomstrømningsmodell der kommunal bolig er behovsprøvd, og der leieboerne lever i konstant uro for at kontrakten ikke skal fornyes.
Vi har selv sett hvor ødeleggende denne modellen er for bomiljøet og den enkelte beboer. Gjennomstrømningsmodellen går hånd i hånd med salget av kommunale boliger som ble gjennomført av et stort bystyreflertall på 2000-tallet. Modellen har blant annet resultert i et regelverk som frem til nylig slo fast at tre–fire barn måtte påregnes per soverom i en kommunal bolig – et regelverk innført av Frps sosialbyråd i 2003.
Tomgang må unngås, men først og fremst fordi beboerne trenger stabilitet i sine boforhold.
I eierlandet Norge hindrer det politiske fokuset på et eget hjem oss i å tenke bredt om hva en god bolig kan være for dem som faller utenfor eiemarkedet. Vanskeligstilte må få mulighet til å oppnå trygge boforhold på andre arena enn i det private leiemarkedet, som mange frykter, eller med en uhåndterlig boliggjeld som boligeiere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.