Boligpolitikken svikter sårbare barnefamilier
Det er bred enighet om at fattige barnefamilier bør prioriteres i boligpolitikken. Dagens praksis gjør det stikk motsatte.
Det er en kjerneoppgave i boligpolitikken å hjelpe husstander med lave inntekter til å skaffe seg og fastholde en tilfredsstillende bolig. Inntektsfattige barnefamilier bør være en høyt prioritert gruppe.
Dårlige og ustabile boforhold har negativ innvirkning på barns oppvekstvilkår som igjen gir økt sannsynlighet for helseproblemer, lavere utdannelsesnivå og svakere arbeidsmarkedstilknytning senere i livet.
Den statlige bostøtten er i dag det viktigste virkemiddelet for at også folk som tjener lite skal bo trygt og godt. Ordningen administreres av Husbanken. Så langt i år har 144.000 husstander mottatt bostøtte, hvorav 45.000 barnefamilier.
Allikevel gir våre forskningsresultater grunnlag for å hevde at langt flere barnefamilier burde fått bostøtte, og at de som får, får for lite. Ordningen er spesielt utilstrekkelig i Oslo og de andre store byene, hvor boligprisene er høyest og utfordringene med opphopning av dårlige levekår størst.
For familier med barn bør dagens tak etter våre anslag oppjusteres med 38 prosent i de største byene utenom Oslo, og med hele 55 prosent i Oslo.
Når boutgiftstakene ikke reflekterer barnefamilienes reelle boligbehov og hva det koster å bo i en nøktern bolig i dagens boligmarked, oppfyller ikke ordningen målsetningen om å hjelpe inntektsfattige barnefamilier til å oppnå stabile og gode boforhold.
Det andre hovedproblemet med dagens bostøtteordning er knyttet til prøvingen mot inntekt som skal sørge for at støtten treffer husstander med dårlig økonomi. Jo høyere inntekter husstanden mottar fra andre kilder, desto lavere blir bostøtten. Dagens regler for avkortningen av bostøtten mot andre inntekter er problematiske – av flere grunner.
Reglene er kompliserte og vanskelige å forstå for mottagerne, og avkortningen er til tider så bratt at det svekker incentivene for mottagerne til å skaffe seg inntekter gjennom arbeid.
For å avgjøre om en husstand er fattig eller ikke, må man ta hensyn til at inntektsbehovene øker når det bor flere voksne og barn i husstanden. Ifølge EUs fattigdomsindikator er inntektsbehovet til en familie på to voksne og tre barn 2,4 ganger større enn behovet til en enslig person. Der fattigdomsgrensen i 2022 gikk ved en inntekt etter skatt på 264.800 kroner for en enslig person, gikk den tilsvarende grensen ved 635.500 kroner for en familie med to voksne og to barn.
Reglene for inntektsprøving av bostøtten bygger på helt andre forutsetninger. De antar at en familie på to voksne og tre barn bare trenger 1,58 ganger så mye inntekt for å oppnå samme levestandard som en person som bor alene.
Inntektsprøvingen av bostøtten er altså spesielt streng for store barnefamilier, og så streng at ordningen ikke er relevant for barnefamilier selv om deres inntekter ligger langt under EUs fattigdomsgrense.
Den kraftige underdimensjoneringen av boutgiftstakene og den strenge inntektsprøvingen av bostøtten er problematiske hver for seg. Samlet sett medfører de at sårbare barnefamilier i storbyene sviktes av bostøtteordningen.
Misforholdet mellom mål og midler i dagens boligpolitikk tilsier at regjeringen bør gjennomføre en omfattende reform av bostøtteordningen slik at den langt bedre enn i dag ivaretar behovene til sårbare barnefamilier.