Øystein Olsen har skrevet et innlegg om boligskatt (DN 28. desember). I dette hevder han at fordelingsargumentet for å skatte bolig er en kortslutning. Som en av dem som i den senere tid har forsket på dette ønsker jeg å kommentere det jeg synes er en feilaktig fremstilling.

Tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen
Tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen

For det første er det nesten en fjerdedel av norske husholdninger som ikke eier egen bolig. Dette gjelder særlig de med lav inntekt, og andelen lavinntektsfamilier som ikke eier bolig er økende. Disse husholdningene går glipp av skattefordelene som tilfaller boligeiere, og disse skattefordelene er også med på å prise dem ut av boligmarkedet.

I tillegg er det stor forskjell på boliger. Olsen er inne på forskjeller i standard og størrelse, men jeg mistenker at tanken hans om at alle er like fornøyde med å eie sin egen bolig, uansett størrelse, er naiv. Det er stor forskjell på boliger med markedsverdi på to millioner og 50 millioner. De dyre boligene eies i all hovedsak av husholdninger med høy inntekt, og ved å ha samme skatt – null – på både billig og dyr bolig går man glipp av en mulighet for omfordeling.

Og en boligskatt som skissert av skatteutvalget – altså skatt på fordel av egen bolig, samt slutt på primærboligrabatten i formuesskatten – vil utvilsomt være omfordelende.

Olsen undervurderer også fordelen ved at skatten reduserer boligprisene. Høye priser for å kjøpe bolig er et stort hinder for mange førstegangskjøpere. Og gjelden som følger med de høye prisene gjør både Norges Bank og Finanstilsynet bekymret for stabiliteten i det finansielle systemet. En økt boligskatt, som flytter noe av kostnadene ved å kjøpe til kostnader ved å eie, er mindre problematisk både for banksystemet og for mange husholdninger med stigende lønninger.

Argumentet om at boligskatt ligner på skatt på å lage mat eller passe barn faller på sin egen urimelighet. Begge eksemplene gjelder å gjøre noe med egen arbeidsinnsats fremfor å kjøpe tjenester. En bolig er derimot en eiendel. Og boligeierskap har en sterk fordelingsdimensjon. Det har ikke Olsens eksempler.

Til slutt tror jeg ikke at Olsen skal være så bekymret over at den norske boligmodellen er avhengig av skattesubsidier til bolig. Fordelene ved å eie egen bolig er mange, og folk vil ønske å betale for dette, også med boligskatt. Men boligene blir kanskje mindre, og ikke alle har behov for å eie hele livet. Eierskap binder, og kjøp og salg er kostbart.

Kanskje får man en situasjon der 23 år gamle studenter ikke lenger føler et desperat behov for å komme seg inn på boligmarkedet for å oppnå skattefordeler, og hvor rike foreldres mulighet til å kausjonere for barna er mindre viktig enn i dag.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.