Direktør Ulf Sverdrup ved Norsk utenrikspolitisk institutt fremhever i sin kronikk 16. mars at det bør utvikles sterkere internasjonale institusjoner som kan løse og koordinere transnasjonale utfordringer. Det hersker liten tvil om at EU har kommet langt i så måte, og EU-samarbeidet er blitt løftet frem som selve kronjuvelen i hvordan internasjonal samarbeid kan fremmes.

Når unionen nå blir satt på prøve, er det ett hensyn som synes å overstyre det meste – nasjonale interesser.

Det er hovedsakelig de europeiske hovedstedene som velger strategi og tiltak for å bekjempe epidemien. De stabler selv på bena økonomiske hjelpepakker med utgangspunkt i egne nasjonale økonomiske ressurser. Medlemsstatene i unionen stenger grensene til hverandre, og i stedet for å samarbeide med andre EU-land håndterer alle krisen med nasjonale virkemidler. Kapasiteter settes ikke inn der det trengs mest i Europa, men for å ivareta egen befolkning. Korona-smittede pasienter fraktes ikke til land og sykehus med den beste intensivkapasiteten, som for eksempel Tyskland. Eget land og egne innbyggere skal reddes først. Italia er blitt overlatt til seg selv og kjøper nå hjelpeutstyr fra Kina. At EU nå har besluttet at Schengen-landene skal stenge grensen er for lite handling, for sent. I det store bildet er det nasjonale interesser som dominerer.

Les også Janne H. Matlary: Kronikk: Under angrep fra usynlig fiende dn+

Dette er ikke overraskende, og det er vanskelig å tenke seg at statsledere skulle tenke annerledes. La derfor denne krisen være en påminnelse om troen på internasjonalt samarbeid ikke må utarte til naiv ønsketenkning. Vi trenger mer realisme i vår debatt om internasjonal politikk. Sverdrup fremstiller nasjonalisme, proteksjonisme og mistillit som motsetningen til internasjonalt samarbeid. Disse strømningene finner vi i økende grad i Europa i dag, men man trenger ikke å gå veien om disse strømningene for å forklarer responsen på dagens krise. Svaret er mindre underfundig. Det internasjonale statssystemet er i bunn og grunn et selvhjelpssystem der statenes primære anliggende er å ivareta egne interesser. Mange i Norge misliker å betrakte internasjonal politikk på denne måten. Det finnes knapt et større offentlig finansiert forskningsprosjekt med utgangspunkt i realismeteori og med stater som forskningsobjekt. Derimot er det ingen mangel på forskningsprosjekter som fokuserer på samarbeid, bistand og ikke minst europeisk integrasjon. Satt på spissen forsker vi på verden slik vi ønsker at den skal være snarere enn hvordan den er.

Det kan tenkes at lærdommene fra Covid-19-epidemien fører til mer internasjonalt samarbeid. Det fremstår som minst like sannsynlig at resultatet vil bli det motsatte – at epidemien vil forsterke utviklingstrekk som undergraver samarbeid. Den globaliseringen vi har vært vitne til de siste tre tiårene er i ferd med å stoppe opp, og vi ser allerede de første tegn på at den reverseres. Det skyldes neppe bare skepsisen hos enkeltpersoner som Donald Trump. Flere stater ønsker å redusere avhengigheten og sårbarheten av for tett kobling med andre land. Verdikjeder endres og den sammenknyttede verden blir kanskje mindre sammenvevd. Stater blir mer opptatt av relativ vinning fremfor absolutt vinning. Trumps forsøk på å kjøpe opp et tysk firma som utvikler en vaksine mot Covid-19, kan ses som et grelt eksempel på hvordan de mektigste statene i verden er opptatt av «nullsum»-tankegang: den andres vinning er mitt tap. En ny supermaktsrivalisering mellom USA og Kina kan medføre at internasjonale institusjoner blir handlingslammet og teknologisk samarbeid vanskeliggjøres.

USAs økende vekt på rivaliseringen med Kina i Øst-Asia gjør at amerikanerne har redusert kapasitet til tilstedeværelse i Europa og Norges nærområder i årene som kommer. Den amerikanske sikkerhetsgarantien har vært en uvurderlig faktor for ivaretagelsen av fred og stabilitet i Europa. På litt lengre sikt har enkelte pekt på at EU kan avløse USA denne rollen. Igjen kan vi ikke utelukke at vi vil kunne få mer og tettere samarbeid i Europa i årene som kommer. Covid-19-krisen er likevel en advarsel om at europeisk samarbeid fort kan falle sammen i en krisesituasjon. Skulle det inntreffe, så er det ikke nødvendigvis verdens undergang. Norske beslutningstagere er trolig godt kjent med realpolitikken, de liker bare ikke å snakke så høyt om det.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.